Så var det endelig klart: Vi klapper sammen koronarestriksjonene, hiver munnbindene, glemmer meteren og ønsker verden velkommen til Norge igjen!
Dette har vi ventet på i halvannet år, og følelsen av frihet er kanskje den sterkeste vi har opplevd her i landet siden 8. mai 1945. Scenene som utspant seg i norske byer lørdag 25. september 2021 forteller det meste om hvor mye vi har lengtet etter denne dagen. For meg, som for de fleste andre, er følelsen så sterk at jeg tillater meg å låne det berømte imperativet fra Martin Luther King: Free at last! Så får du heller ha meg unnskyldt en smule pompøsitet i en sådan stund.
Og det er ikke bare her hjemme at vi letter på restriksjoner. Nå er det klart at vi igjen kan reise til populære destinasjoner som USA og Bangkok fra november. Vi kan dra på skiferie i de østerrikske alper til vinteren, og sakte, men sikkert åpnes verden for oss igjen.
De store turoperatørene melder om rekordpågang fra reisesugne nordmenn; reiselysten har demmet seg opp, og nå brister demningene i de tusen hjem. Det er en reaksjon jeg har sett komme, rett og slett fordi den måtte komme. Vi nordmenn er et farende folkeferd, og halvannet års ørkenvandring har ikke klart å fjerne loppene fra blodet.
Men i auforien og gleden skal vi ikke glemme at det kommer en hverdag etter festrusen. Foreløpig vet vi lite om “den nye normalen”, som nærmest ble et moteord for reiselivet under pandemien. Kommer vi til å reise mindre enn før? Kortere enn før? Vil vi sette andre krav til hvordan vi reiser? Vil bærekraft være styrende for våre valg i større omfang enn før? Vil flere nordmenn reise i Norge, og mindre til utlandet? Mange mener at ja er svaret på alle disse spørsmålene, mens optimistene mener alt vil gå tilbake til normalen slik vi kjente den før pandemien. Selv vil jeg vente og se før jeg konkluderer med absolutt sikkerhet. The proof is still in the pudding.
Endelig har vi fått friheten tilbake. Men friheten har en pris. Mange – og kanskje alle – støtteordninger for reiselivet vil trolig falle bort: Foreløpig vet vi lite om hva en ny regjering vil finne på med hensyn til reiselivet. Hva vil dette ha å si for en liten turoperatør som selger reiser til Afrika, hvor pandemien slett ikke er over? Hvor raskt vil de møte- og konferanseavhengige hotellene komme tilbake til business as usual, der mange mener det digitale vil erstatte mange av de fysiske møtene? Hvor mye tåler norsk reiseliv av en periode – kort eller lang – der støtteordningene er borte, og man igjen skal leve av kundene alene?
Free at last! Og visst er det en jublende herlig følelse. Men vi må raskest mulig komme oss ut av jubelrusen, brette opp ermene og jobbe oss tilbake til normalen – om den nå enten måtte være ny eller gammel.