Reisegarantiordningen er ment å beskytte de reisende. I dag står den i fare for å gjøre det motsatte, ved å svekke norsk reiselivs konkurransekraft, binde kritisk kapital og potensielt gjøre norsk bransje dårligere rustet for neste krise. Fortsetter vi som nå, kan det bli et tidsspørsmål før ordningen svikter – enten økonomisk, politisk eller praktisk.
Dette er ikke dramatikk for dramatikkens skyld. Det er svakheter i dagens ordning som også fremkommer av det regjeringsoppnevnte Reisegarantiutvalgets rapport, som allerede i 2021 slo fast at dagens modell ikke er velfungerende. Utvalget peker på at ordningen både er kostbar og uforutsigbar for bransjen, men at den også bygger på en risikoforståelse som ikke tåler systemiske hendelser. Thomas Cook-konkursen og pandemien viste med tydelighet at individuelle garantier alene ikke gir tilstrekkelig robusthet når mange rammes samtidig.
Det kan være en krevende øvelse å finne den riktige balansen mellom en ordning som gir tilstrekkelig sikkerhet for de reisendes krav ved en konkurs og en ordning som også er bærekraftig for aktørene i norsk bransje på sikt. Det er imidlertid den riktige balansen mellom disse hensynene politikerne må finne når man nå skal i gang med å se på endringer i ordningen.
Dårlig fungerende garantimarked
Det norske garantimarkedet er lite velfungerende og de aller fleste aktører må i dag stille høye bankgarantier som sikkerhet for Reisegarantifondets krav. Forsikringsalternativene har i praksis forsvunnet. Likviditet og investeringskraft tappes ut av virksomhetene og parkeres som sikkerhet. Resultatet går ut over nyetableringer, svakere innovasjon, høyere priser og lavere konkurransekraft mot utenlandske aktører med bedre fungerende ordninger.
Dette er ikke bare et næringsproblem. Det er et forbrukerproblem og et samfunnsproblem.
Når seriøse aktører presses ut eller tvinges til å stille garanti andre steder, blir markedet smalere og mer sårbart, det samme blir vår egen reisegarantiordning.
Når kapitalbruk i for stor grad styres av garantiordninger i stedet for bærekraft, kvalitet og utvikling, taper både reisende, destinasjoner. Og når neste krise kommer – for den kommer – risikerer vi i ytterste konsekvens at ordningen verken er økonomisk eller praktisk i stand til å håndtere den.
Løsningen finnes allerede
Reisegarantiutvalget anbefalte i sin rapport en tydelig modell: Lavere individuelle garantier kombinert med et kollektivt fond som sekundær sikkerhet. Dette gir bedre risikodeling, større robusthet og lavere kapitalbinding per arrangør – uten å redusere forbrukerbeskyttelsen.
Utfordringen er overgangen. Et slikt fond kan ikke bygges over natten uten å påføre næringen en ny, massiv belastning. Det er her politisk ansvar må tas.
VIRKE har derfor gjentatte ganger pekt på at bransjen ønsker seg endringene som reisegarantiutvalget har pekt på, men at staten må bidra med midlertidig sikkerhet ved oppbygningen av det kollektive fondet, slik at ordningen ikke blir enda dyrere for bransjens aktører enn det den allerede er. Dette vil i så fall være statsstøtte som må notifiseres til ESA, men handlingsrommet er reelt. EU-kommisjonen har allerede godkjent tilsvarende ordninger i andre land, nettopp for å sikre fungerende markeder og høy forbrukerbeskyttelse når garantimarkedet svikter.
En tidsavgrenset statlig garanti er ikke en gave til reiselivet. Det er et nødvendig virkemiddel for å sikre en samfunnskritisk ordning og for å komme bort fra en modell alle er enige om at ikke fungerer.
Ta grep
Derfor må politikerne nå ta tre konkrete grep:
- Beslutte overgang til modell med kollektivt fond og lavere individuelle garantier.
- Igangsette notifisering til ESA for statlig garanti i oppbyggingsfasen – nå, ikke “etter hvert”.
- Fastsette en tydelig tidsplan for reform, slik at næringen får forutsigbarhet.
Å la være er også et valg – men det er et valg med konsekvenser. Fortsetter vi med dagens ordning, vil mer kapital bindes feil, flere aktører falle fra, og risikoen for en reell systemsvikt øke.
Reisegarantiordningen skal være et sikkerhetsnett for de reisende. Da kan den ikke samtidig være en snubletråd for norsk reiseliv. Nå må politikk erstatte utsettelse – før virkeligheten gjør det for oss.