Travel News har de siste ukene satt søkelys på reisegarantiordningen. I kronikken «Uten reform – en reisegaranti som velter og tar bransjen med seg» (14. april) advarte Geir Vik, bransjeleder for reiseliv i Virke, om at dagens norske ordning binder kritisk kapital, svekker konkurransekraften og ikke vil tåle en ny systemisk krise. To dager senere, i artikkelen om den nye svenske reisegarantireformen (16. april), beskrev administrerende direktør Didrik von Seth i Svenska resebranschföreningen hvordan svenske turoperatører nå flytter sine garantier til Danmark fordi den svenske modellen er blitt for dyr.
Denne artikkelen tar tråden videre og spør hva som må til for at den nye norske ordningen blir konkurransedyktig nok til at både arrangører og reisende velger å bli i Norge. Travel News har innhentet kommentarer fra norske turoperatører, gått gjennom Reisegarantiutvalgets rapport fra 2021, og sett nærmere på hvor sårbart fondet historisk har vist seg å være. På bakgrunn av dette vil Travel News følge opp saken overfor både regjeringen og opposisjonen.
Hva er reisegarantiordningen?
Reisegarantiordningen skal sikre at kunder får pengene tilbake, og om nødvendig hjemtransport, dersom en pakkereisearrangør går konkurs. EUs pakkereisedirektiv pålegger medlemslandene å sørge for tilstrekkelig insolvensbeskyttelse, men overlater til hvert enkelt land å avgjøre hvordan dette skal organiseres. Resultatet er at de nordiske landene har valgt tre svært ulike løsninger.
Danmark opprettet sin Rejsegarantifond allerede ved lov nr. 150 av 10. april 1979, og er dermed det nordiske landet med lengst erfaring. Fondet er en privat selveiende institusjon, i dag regulert av lov nr. 315 av 14. mai 1997 med senere endringer. Modellen er tredelt: arrangørene stiller en individuell garanti som beregnes ut fra omsetning, de betaler et løpende administrasjonsbidrag som dekker fondets drift, og de bidrar til et kollektivt fond som fungerer som sekundær sikkerhet når den individuelle garantien ikke strekker til. Garantistillelsen er trappet, slik at arrangører med omsetning under 250 000 DKK ikke må stille garanti i det hele tatt, og beløpet vokser gradvis med omsetningen. Under pandemien ga den danske staten i 2020 fondet et lån og en statsgaranti på til sammen 1,5 milliarder DKK, godkjent av EU-kommisjonen under statsstøttereglene.
Norge har en modell som i hovedtrekk bygger på individuelle garantier alene. Reisegarantifondet er en stiftelse regulert av pakkereiseloven, og ligger administrativt under Barne- og familiedepartementet. Hver arrangør må stille en individuell reisegaranti i form av bankgaranti, forsikring eller depositum, beregnet ut fra den omsetningen som er bundet opp i fremtidige reiser. I tillegg innbetales et årsgebyr fordelt på fire gebyrklasser, fra 2 000 til 70 000 kroner, som dekker fondets administrasjon. Per 2018 hadde fondet rundt 860 medlemmer som til sammen stilte garantier på nær fire milliarder kroner, og de tre største aktørene, Ving, Startour og Apollo, sto for om lag 63 prosent av det samlede garantivolumet. Til forskjell fra Danmark finnes det ikke noe kollektivt fond som kan dekke restkrav.
Sverige hadde frem til nå et system som lignet det norske, basert på individuelle garantier administrert av Kammarkollegiet. Fra 1. april 2026 er modellen lagt om: arrangørene må fortsatt stille individuell garanti, men skal i tillegg betale 0,6 prosent av omsetningen inn i et nytt kollektivt fond som skal bygges opp til 1,5 milliarder svenske kroner. Når fondet når fastsatte nivåer, reduseres den individuelle garantien trinnvis, ned mot 25 prosent av dagens nivå når fondet er fullt. Den svenske modellen mangler statlig garanti i oppbyggingsfasen.
Under pandemien ble svakhetene i de individuelle modellene tydelige. Når mange selskaper rammes samtidig, er ikke individuelle garantier alene tilstrekkelig til å sikre forbrukerne. Det er denne erkjennelsen som har drevet både Danmark, Sverige og Norge til å vurdere, og i ulik grad gjennomføre, reformer av sine ordninger.
Bransjens diagnose
Geir Vik, bransjeleder for reiseliv i Virke, har vært en av de tydeligste stemmene i den norske debatten. Han mener konsekvensene av dagens ordning rammer både næringen og forbrukerne, og at den nordiske rammen er avgjørende for å forstå utfordringen.
– Virke Reiseliv har i en årrekke advart mot at dagens reisegarantiordning binder kritisk kapital, svekker konkurransekraften til norske reiselivsbedrifter, og som konsekvens av det reduserer forbrukerens beskyttelse og fleksibilitet i markedet, sier Vik.
Han peker også på at den svenske utviklingen er direkte relevant for hva som nå må skje i Norge.
Den svenske advarselen
Det som gjør den svenske erfaringen så direkte relevant for Norge, er ikke selve modellen, men dynamikken den har utløst. Reformen som trådte i kraft 1. april 2026, kombinerer en fortsatt individuell garanti med et fondsbidrag på 0,6 prosent av omsetningen, beregnet av hele pakkereisens pris. Bransjen har anslått at de samlede kostnadene i en overgangsperiode kan bli to til tre ganger høyere enn før. En statlig garanti i oppbyggingsfasen, som bransjen ba om, ble ikke tatt inn i forslaget.
Som von Seth påpekte i forrige ukes intervju, flytter et stort antall svenske turoperatører nå garantiene til Danmark, hvor systemet er rimeligere og fondsbidraget bortfaller. EUs pakkereisedirektiv åpner for dette, og terskelen er lav: en filial med dansk CVR-nummer, en postboksadresse, og en nettside rettet mot det danske markedet er tilstrekkelig. Verken kontor, ansatte eller faktisk reisesalg i Danmark er nødvendig.
For Norge er dette ikke et hypotetisk scenario. Flere norske aktører har allerede stilt garanti i Danmark, og de største selskapene har dansk virksomhet fra før. Hvis en ny norsk ordning legger seg vesentlig høyere i pris enn den danske, vil mønsteret kunne gjenta seg på norsk side.
Norsk reform har ligget brakk i fire år
Den norske debatten er ikke ny. I mars 2021 nedsatte daværende Solberg-regjering Reisegarantiutvalget, ledet av Trygve Bergsåker, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Utvalget besto for øvrig av representanter fra akademia, forsikringsbransjen og advokatstanden, og hadde som mandat å foreslå en modell som både sikret god håndtering av krav fra reisende og lavest mulig samfunnsøkonomiske kostnader.
Rapporten ble overlevert forbrukerminister Kjersti Toppe 9. november 2021. Utvalgets hovedanbefaling var en modell med lavere individuelle primærgarantier og et kollektivt fond som sekundærgaranti. Konkret foreslo utvalget å halvere dagens individuelle garantier, slik at for eksempel en stor arrangør med en garanti på 800 millioner kroner i høysesong ville gått ned til rundt 490 millioner, og en mindre arrangør med en garanti på 600 000 kroner ville gått ned til 300 000. Parallelt skulle det bygges opp et kollektivt fond på minimum 350 millioner kroner, finansiert gjennom et bidrag på 0,28 promille per pakkereise, altså omtrent 28 kroner på en reise til 10 000 kroner. Oppbyggingstiden ble anslått til sju år.
Mandatet forutsatte at løsningen ikke skulle innebære statlig finansiering, og utvalget foreslo derfor ingen statsgaranti. Virke Reiseliv har senere tatt til orde for at en midlertidig statsgaranti i oppbyggingsfasen er nødvendig dersom reformen skal kunne gjennomføres uten at kostnadene blir uforholdsmessig store, og uten at aktørene flytter garantiene til utlandet mens fondet bygges opp.
Geir Vik mener fraværet av politisk oppfølging er en hovedutfordring i seg selv.
– Reisegarantiutvalgets anbefalinger fra 2021 gir et faglig solid veikart, men fire år senere står reformen fortsatt stille. I mellomtiden ser vi en økende fare for at aktører flytter garantier og virksomhet ut av Norge. Det er ikke bærekraftig, verken for næringen eller for forbrukervernet, sier han.
Kritikken ble aktualisert i Stortinget 22. april 2026, da Silje Hjemdal (FrP) stilte skriftlig spørsmål til forbrukerministeren om oppfølgingen av utvalgets anbefalinger.
– Reisegarantiutvalget fastslo i 2021 at dagens reisegarantiordning ikke er velfungerende, og anbefalte overgang til en modell med kollektivt fond og lavere individuelle garantier. Fire år senere er ingen reform gjennomført. Vil forbrukerministeren legge frem en konkret plan for å følge opp utvalgets anbefalinger, og dersom ikke, hvilke grep vil hun ta for å forbedre reisegarantiordningen, spør Hjemdal.
I begrunnelsen for spørsmålet pekte hun på at norske reiselivsaktører må stille høye bankgarantier, mens forsikringsalternativene i praksis har forsvunnet. Resultatet er at kapital bindes som sikkerhet fremfor å gå til drift og utvikling, noe som svekker konkurransekraften og rammer nyetableringer.
– Fortsatt utsettelse medfører at kapital bindes feil, at aktører faller fra, og at risikoen for systemsvikt øker. Reisegarantiordningen skal være et sikkerhetsnett for forbrukerne, ikke en konkurranseulempe for norsk reiseliv, skriver hun.
Svar fra statsråden forelå ikke da denne artikkelen ble publisert.
Et fond som har vært tappet før
Diskusjonen om størrelsen på et eventuelt kollektivt fond aktualiseres av Reisegarantifondets egen historikk. Fondet har siden 1984 håndtert om lag 85 konkurser, og enkeltsaker har gjentatte ganger tappet en betydelig andel av egenkapitalen. Da Europa Direkte Reisebyrå gikk konkurs i 2006, måtte fondet dekke 5,6 millioner kroner, tilsvarende rundt 20 prosent av en egenkapital som på det tidspunktet lå på cirka 30 millioner kroner. To år tidligere, i 2003, kostet Bonus Reiser fondet 2,7 millioner kroner. Pyramidene Tours i 2001 kostet ytterligere 2,3 millioner.
Charterkonkursen i Bonus Feriereiser høsten 2003 fikk også et strafferettslig etterspill. Daglig leder ble i 2006 siktet av Økokrim for grovt bedrageri og brudd på regnskapsloven, blant annet for et krav på 2,6 millioner kroner fra Reisegarantifondet og unnlatt bokføring av 7,4 millioner kroner i gjeld. Sentrale personer fra Bonus Feriereiser dukket senere opp i nye selskaper, blant annet Sunways Travel Norway og det danske selskapet Medholidays, som også gikk konkurs. Sakskomplekset illustrerer hvordan enkeltaktører kan belaste et garantifond gjentatte ganger over få år.
Erfaringene fra denne perioden var en viktig premiss for Reisegarantiutvalget i 2021. Utvalget pekte på at fondets egenkapital, som da lå på rundt 15 millioner kroner, raskt kunne være utilstrekkelig dersom en stor arrangør gikk konkurs i høysesong. Dimensjoneringen av et eventuelt nytt kollektivt fond, og spørsmålet om statlig garanti i oppbyggingsfasen, må derfor sees i lys av at både større systemkriser og enkeltsaker historisk har vist hvor sårbar ordningen er.
For Vik er denne sårbarheten nettopp grunnen til at en ny ordning må sees i et bredere perspektiv enn ren bransjeøkonomi.
– Virke Reiseliv mener at en velfungerende reisegarantiordning både må beskytte forbrukerne og sikre et levedyktig norsk reisearrangørmarked. Når garantier flyttes til andre land, blir forbrukerens rettigheter i praksis svakere gjennom mer kompliserte prosesser, andre språk og andre regelverk. Å gjøre det attraktivt å velge norsk garanti er derfor også et forbrukerpolitisk ansvar, sier Vik.
Dette mener aktørene
Travel News har invitert flere norske turoperatører til å kommentere det svenske veivalget og konsekvensene for Norge. Et gjennomgående budskap er at Norge bør se til Danmark, og at en statlig garanti i oppbyggingsfasen er en forutsetning for at en reform skal lykkes.
Expert Reiser: Små aktører bærer en urimelig byrde
Kim Balslev, administrerende direktør i Expert Reiser, mener dagens norske ordning slår skjevt ut og rammer de små aktørene hardt. Han etterlyser at myndighetene tar grep.
– Norske myndigheter må komme på banen. norsk reiseliv, og spesielt reiseliv basert på reise til Norge, er ofte små nisjebyråer med få ansatte og relativt høyt volum. Mange må pantsette gård og grunn for å kunne stille nødvendig garanti. Dette går utover verdiskapning og skaper en skjev og urettferdig ansvarsfordeling. Hvor de små blir stilt til ansvar for strenge regler fra hotell og flybransjen, sier Balslev.
Balslev mener Norge bør se til Danmark, men åpner for en tilleggsbetraktning om hvem som skal bidra til fondet.
– Norge bør absolutt stille seg bak den danske modellen, i tillegg bør man kanskje se om de store leverandørene også bør bidra til kollektiv oppbygning av fondet. Dette gir små aktører mer økonomisk handlingsrom, sier han.
På spørsmål om statlig garanti i oppbyggingsfasen er avgjørende, er han utvetydig.
– Ja, ellers må forutsetningene i avtalen endres slik at leverandørenes betingelser tilpasses reglene i pakkereiseloven, sier Balslev.
Expert Reiser har foreløpig ikke flyttet ut, men har begynt å vurdere muligheten.
– Foreløpig sitter vi urolig på gjerdet og venter, men vi har allerede vurdert muligheten. Myndighetene bruker altfor lang tid, og norske politikere har lite eller ingen kunnskap rundt dette generelt, sier han.
Om hva som skjer dersom en norsk reform blir vesentlig dyrere enn den danske ordningen, er Balslev klar på konsekvensene.
– Da mister vi all kapital til videre utvikling og vil gå tilbake eller stagnere som bedrift. Konsekvensen er nedbemanning og nedskalering av produkter, sier han.
Han avviser at kostnadene kan veltes over på kundene.
– Dette vil gå direkte på våre driftskostnader, marginene er for små til å legge dette inn i eksisterende priser, sier Balslev.
Spørsmålet er om norske aktører vil gjøre det samme som de svenske og flytte garantien til Danmark. Balslev er tydelig i svaret.
– Ja, de aller fleste, og spesielt de som omsetter for + 25 mill., sier han.
Up Norway: Diskriminerer norske selskaper
Torunn Tronsvang, grunnlegger av Up Norway, peker på at dagens ordning gir norske selskaper dårligere konkurransevilkår enn utenlandske aktører som opererer i det norske markedet.
– Vi trenger en ordning som ikke diskriminerer norske selskaper fremfor utenlandske aktører som opererer i det norske markedet. I dag binder vi opp betydelig kapital som alternativt kunne gått til vekst og ansettelser. En modell med kollektivt fond og lavere individuelle garantikrav, slik Danmark har hatt siden 1979, ville frigjort denne kapitalen uten å svekke forbrukervernet. Statlig garanti i oppbyggingsfasen er etter vår vurdering en forutsetning for at reformen skal lykkes, sier Tronsvang.
Hun mener Norge bør kopiere den danske modellen direkte.
– Den danske. Den kombinerer lavere individuelle krav, ingen løpende fondsinnbetaling i normale tider, og statlig sikkerhet i bunnlinjen. Et system som faktisk fungerer, og som ikke straffer selskapene som ønsker å forbli norske, sier hun.
På spørsmål om statlig garanti i oppbyggingsfasen er avgjørende, trekker Tronsvang frem det svenske eksempelet.
– Ja. Det svenske eksempelet viser hva som skjer uten den: bransjen beregner raskt at det er rimeligere å flytte enn å bli. Norge har nå en sjanse til å lære av erfaringene fra Sverige og designe en reform som gir bransjen en reell grunn til å bli hjemme, sier hun.
Up Norway har bevisst valgt å forbli et norsk selskap, men Tronsvang utelukker ikke å revurdere dette dersom kostnadsbildet blir vesentlig endret.
– Vi har bevisst valgt å forbli et norsk selskap, selv om vi ser at andre etablerer seg i utlandet nettopp for å unngå disse kostnadene. Vi konkurrerer mot internasjonale aktører som ikke har disse kostnadene. Det blir vanskelig å vinne når man ikke konkurrerer på like vilkår. Dersom kostnadene blir for store og vår konkurransesituasjon blir vesentlig endret, må vi også vurdere dette på nytt. Det er noe vi helst ikke ønsker, sier hun.
Som incoming-operatør, altså en arrangør av reiser i Norge for internasjonale kunder, påpeker Tronsvang at garantikostnadene først og fremst rammer marginer og investeringsevne, ikke prisene mot sluttkunden.
– For oss som incoming-operatør, altså en arrangør av reiser for internasjonale reiser i Norge, påvirker det primært marginene og investeringsevnen. Vi konkurrerer internasjonalt, og vi kan ikke sette prisene etter norske administrasjonskostnader, da mister vi kunder til utenlandske konkurrenter som ikke har de samme kostnadene, sier hun.
Hun mener risikoen er åpenbar for at norske aktører vil følge etter de svenske til Danmark.
– Det er ikke vanskelig å se for seg. Terskelen for å registrere seg i Danmark er lav, de store aktørene har allerede dansk virksomhet, og EU-direktivet åpner eksplisitt for registrering i andre EØS-land. Uten en reform med statlig garanti i oppbyggingsfasen risikerer Norge den samme dynamikken vi nå ser i Sverige. Det er allerede norske aktører som har etablert seg utenfor Norge for å unngå å stille reisegaranti etter gjeldende norske regler, sier Tronsvang.
Tronsvang trekker også frem en strukturell svakhet ved måten ordningen forvaltes på i dag.
– Det er verdt å påpeke at plasseringen av Reisegarantiordningen under Barne- og familiedepartementet – fremfor Nærings- og fiskeridepartementet – fremstår som en strukturell svakhet. Ansvarsfordelingen er uklar, og administrasjonen av ordningen er lite gjennomsiktig, tilsynelatende for så vel byråkrater som næringsdrivende, sier hun.
Hun mener dagens praksis også har konkrete svakheter som bør utbedres umiddelbart.
– Kriterier og beregningsgrunnlag for garantistillelse er ikke tilgjengeliggjort, og de gjeldende fristene for garantistillelse er uforholdsmessig korte. Dette vitner om begrenset forståelse for reisearrangørenes virksomhet og for de reelle kostnadene knyttet til garantistillelse gjennom forsikringsselskap og bank. I påvente av en ny statlig ordning er det et umiddelbart behov for å forbedre dagens regelverk og praksis, sier Tronsvang.
Vista Travel: – Den danske modellen er løsningen
Administrerende direktør Svein Erik Søgård i Vista Travel mener at oppskriften ligger nær. Selskapet flyttet sin garantistillelse til det danske Rejsegarantifonden allerede i september 2021, da virksomheten startet opp igjen med nye eiere etter pandemien. For Søgård er kravene til en fremtidig norsk ordning enkle å formulere.
– Det er ganske enkelt – lavere kostnad for garantistillelsen og bedre dekning for forbrukerne ved en konkurs. Helt essensielt er det at staten stiller med garanti i oppbyggingsfasen, sier han.
Han mener Norge bør se direkte til Danmark, og at valget Vista Travel selv tok i 2021 illustrerer hvorfor.
– Vista Travel mener at det er den danske modellen man bør se til. I september 2021, da Vista Travel startet opp igjen med nye eiere etter pandemien, var det nettopp å stille garantien i det danske Rejsegarantifonden som ble valgt. Dette med bakgrunn i to hovedelementer – de faktiske beløpene vi måtte betale inn og garantistillelsen var betydelig lavere enn i det norske Reisegarantifondet, samt at dekningen for de reisende ved en eventuell konkurs var bedre enn i Norge, forteller Søgård.
Spørsmålet om statlig garanti i oppbyggingsfasen er for ham ikke til diskusjon.
– Det er helt avgjørende. Det vil holde kostnadene nede og sikre forbrukerrettighetene, sier han.
Søgård peker på at Vista Travel allerede har sikret seg et konkurransefortrinn ved å være etablert i den danske ordningen, og at en vesentlig dyrere norsk reform vil forsterke dette skillet mellom de som har flyttet og de som ikke har det.
– Vi har allerede stilt garanti i Danmark, så for oss vil det utgjøre et konkurransefortrinn da vi kan tilby lavere pris og samtidig beholde våre marginer, sier han.
Når det gjelder hvem som vil bære økte garantikostnader, advarer han mot å undervurdere konkurransepresset i bransjen.
– Reiselivet er en svært konkurranseutsatt næring. Økte garantikostnader vil som utgangspunkt presse marginene, spesielt da konkurrenter kan still garanti i andre land innenfor EU til lavere kostnad. I tillegg vil faren for konkurser øke betydelig, noe som vil være svært skadelig for fondet i seg selv, mener Søgård.
Han avviser ikke at den svenske utviklingen kan gjenta seg på norsk side.
– Det er det allerede flere norske aktører som har gjort, og det er svært nærliggende å anta at flere vil gjøre det samme, sier han.
Veien videre for Norge
Den røde tråden i alt dette er at Norge nå har en sjelden mulighet til å lære av andres erfaringer. Den danske modellen, som har ligget i bunn siden 1979 og er videreutviklet gjennom flere kriser, fremstår som det naturlige sammenligningsgrunnlaget. Den svenske reformen viser samtidig hva som kan gå galt dersom kostnadene legges for høyt og staten ikke stiller med garanti i oppbyggingsfasen.
For norske myndigheter handler oppgaven derfor om å utforme en ordning som faktisk gjør det enkelt og naturlig å velge norsk reisegaranti. Dersom prisforskjellen til Danmark blir for stor, eller dersom oppbyggingen av et kollektivt fond legger hele kostnaden på arrangørene alene, vil flere norske selskaper trolig følge etter dem som allerede har flyttet. For forbrukerne betyr det dårligere beskyttelse i praksis: et krav skal da rettes mot et fond i et annet land, etter et annet lands prosessregler, og ofte på et annet språk.
Geir Vik formulerer denne risikoen i klartekst:
– Når norske bedrifter pålegges langt høyere garantikostnader enn konkurrenter som opererer i samme marked fra andre EØS-land, undergraves like konkurransevilkår. Virke Reiseliv har lenge advart om at dette kan føre til utflytting av garantier og verdiskaping. En utvikling vi nå ser i Sverige, og som kan bli realitet i Norge dersom norske myndigheter skulle følge svensk modell. En reisegarantiordning skal sikre forbrukerne, ikke presse norske selskaper ut av landet, sier han.
Reisegarantiutvalgets anbefaling om lavere individuelle garantier kombinert med et kollektivt fond er fortsatt det faglige utgangspunktet. Bransjen, både gjennom Virke Reiseliv og enkeltaktørene som har uttalt seg i denne artikkelen, peker samstemt på at en midlertidig statsgaranti i oppbyggingsfasen er nødvendig for at modellen skal kunne gjennomføres uten at kostnadene blir uforholdsmessig høye. EUs reviderte pakkereisedirektiv åpner for slik statlig medfinansiering i berettigede tilfeller.
Spørsmålet ligger nå hos regjeringen og Stortinget. Med det skriftlige spørsmålet fra Silje Hjemdal er saken igjen løftet politisk, og Travel News vil i en oppfølgingssak be både regjeringen og opposisjonen kommentere de bekymringene og mulige konsekvensene som kommer frem i denne artikkelen.
Kilder
Transkript intervju med Didrik von Seth, Svenska resebranschföreningen, april 2026
Skriftlige kommentarer fra Kim Balslev, Expert Reiser
Skriftlige kommentarer fra Torunn Tronsvang, UpNorway
Skriftlige kommentarer fra Svein Erik Søgård, Vista Travel
Reisegarantiutvalgets rapport, 9. november 2021 (Barne- og familiedepartementet)
Regjeringen.no: «Utval har gjennomgått reisegarantisystemet», 9. november 2021
Regjeringen.no: «Forslag til endringar i ordninga for reisegaranti på høyring», 29. mars 2022
Skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) til barne- og familieministeren, Stortinget, innlevert 22. april 2026
Skriftlige kommentarer fra Geir Vik, bransjeleder reiseliv, Virke Reiseliv
Prop. 54 L (2017–2018) Lov om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven)
Lov nr. 150 af 10. april 1979 om en rejsegarantifond (Danmark); Lov nr. 315 af 14. maj 1997 med senere endringer
Forbrug.dk: «Rejsegarantifonden»
Europakommisjonen: godkjent statsstøtte til dansk Rejsegarantifond (SA.56945), april 2020
Transportföretagen / Sveriges Bussföretag: «Nytt resegarantisystem införs 1. april», 2025
Kammarkollegiet: informasjon om avgift til resegarantifonden
Finansavisen: «De 10 dyreste charterkonkursene i Norge», 23. september 2019
E24: «Siktet etter charterkonkurs», 17. mai 2006
Regjeringen.no: «Oversikt over konkurser og visse andre forhold knyttet til Reisegarantifondets utvikling fra 1984 til 2009»