IATA strammer inn: Nye BSP‑regler skaper global motstand

Den internasjonale luftfartsorganisasjonen IATA har vedtatt endringer i regelverket for Billing and Settlement Plan, BSP, som etablerer en global standard for remitteringsfrister på tvers av alle verdensdeler og BSP markeder. Kjernen er kortere og mer standardiserte betalingsfrister, og mindre rom for markedsvise tilpasninger som tidligere kunne avtales lokalt. Reaksjonene har vært tydeligst i deler av Asia og Afrika, der bransjeorganisasjoner mener endringen flytter likviditetsbelastning og kredittrisiko i retning agentleddet. I Europa har responsen vært mer dempet i offentligheten, men effekten er likevel relevant for hele regionen, også Norden, fordi endringene retter seg mot strukturen i det globale BSP rammeverket.

Hva IATA endrer i BSP og hvorfor dette får konsekvenser

IATA driver, gjennom sitt Passenger Agency Programme, et rammeverk for akkreditering og oppgjør mellom flyselskap og agentledd. BSP er oppgjørssystemet som standardiserer rapportering, avregning og betaling for billettering i markeder som omfattes av ordningen. Når remitteringsfristen strammes inn, betyr det i praksis at pengestrømmen til flyselskapene kommer tidligere, mens agentleddet må håndtere perioden frem til kundens faktura faktisk er betalt.

IATAs memorandum til bransjens beslutningsprosess beskriver at endringen er knyttet til Resolution 812, og at målet er at remittering i alle markeder skal innrettes etter de samme hovedreglene. For byråer og TMCer som opererer med corporate kunder med 30 til 60 dagers betalingstid, øker avstanden mellom når inntekten faktisk kommer inn og når flybilletten må være oppgjort til BSP. Det øker behovet for arbeidskapital, kredittlinjer og mer aktiv styring av cash flow.

Kortere frister som ny normal, fem arbeidsdager eller sju kalenderdager

IATA dokumentasjonen beskriver at for markeder med hyppig rapportering, som ukentlig rapportering eller fire ganger per måned, skal remittering krediteres IATAs clearing bank senest femte arbeidsdag eller sjuende kalenderdag etter rapporteringsdato. Denne formuleringen er sentral fordi den reduserer variasjon og gjør tidsrommet mellom salg og oppgjør mer forutsigbart for flyselskapene, men mer krevende for agentleddet i markeder der kundebetalinger gjerne kommer senere.

Samtidig viser utviklingen i Storbritannia hvordan slike endringer materialiserer seg i praksis. ABTA har informert om at remitteringsperioden for weekly reporting agencies endres til sju kalenderdager fra 1. januar 2026, som en tilpasning til Resolution 812.

Strid om lokal medbestemmelse og APJCenes rolle

En viktig del av kritikken handler ikke bare om antall dager, men om styringsmodellen. I mange markeder har Agency Programme Joint Councils, APJC, vært en arena der representanter for flyselskap og agentledd har drøftet lokale tilpasninger. Bransjeorganisasjonene WTAAA og UFTAA argumenterer for at endringen reduserer det praktiske handlingsrommet for lokale løsninger på remitteringsdatoer, og at dette flytter beslutningsmakt i retning et mer sentralt og globalt standardisert regime.

Motargumentet fra flyselskapsperspektiv er typisk at ensartede frister gir lavere kredittrisiko i oppgjørskjeden og bedre finansiell kontroll, særlig når distribusjonen i økende grad består av komplekse kombinasjoner av direkte salg, OTAer, TMCer og underagenter. Konfliktlinjen blir dermed en klassisk balanse mellom standardisering for risiko og effektivitet, og lokal fleksibilitet for å speile markedets betalingspraksis.

Hvor motstanden er sterkest, India og Afrika som tydelige eksempler

I India har nasjonale bransjestemmer og paraplyorganisasjoner pekt på at kortere og mer rigide frister ikke harmonerer med lokale kredittmønstre og betalingsflyt i næringslivet. Flere omtaler fremhever at endringen kan tvinge byråer til å forhåndsfinansiere flyselskapenes inntekter i større grad enn før, med økte finansieringskostnader som mulig konsekvens.

I Afrika har reaksjonene ofte hatt et tydeligere maktperspektiv. I Kenya omtaler bransjeorganisasjonen KATA endringen som en modell som kan svekke lokalt forankrede betalingsordninger, og som kan gi uforholdsmessig press på agentledd med svakere tilgang på rimelig kreditt. I slike markeder kan effekten bli mer enn bare strammere cash flow. Den kan påvirke konkurransebildet ved at mindre aktører får høyere kapitalkostnad, eller må søke strukturelle løsninger som factoring, garantier eller konsolidering.

Europa og Norden, mindre støy, samme rammevilkår

Europa fremstår foreløpig mindre preget av offentlig konflikt, men endringene treffer også modne markeder. ABTAs informasjon om UK viser at selv et marked med høy grad av profesjonaliserte byråstrukturer må tilpasse seg kortere frister i ukentlig rapportering segmentet fra 1. januar 2026.

For Norden er bildet at endringen i seg selv ikke nødvendigvis innebærer et dramatisk brudd med dagens praksis, men at den skjerper kravene til finansiell disiplin. Mange nordiske byråer og TMCer opererer allerede med stramme oppgjørssykluser og tett oppfølging av kreditt, men gapet mellom BSP frist og kundens betalingstid er fortsatt en reell problemstilling i corporate segmentet.

Tidslinje, hva som skjer når

IATA memorandumet knytter den globale innrettingen av remitteringsregelen til en mail vote prosess med planlagt effekt fra 1. juni 2026. Samtidig viser eksempelet fra UK at enkelte markeder allerede har fastsatt konkrete endringer fra 1. januar 2026 for weekly reporting agencies. Dette understreker at implementeringen kan opptre i flere trinn, men innenfor samme overordnede mål om global standardisering.

Hvem kan det bety noe for?

Hvor stor praktisk effekt de nye BSP fristene får, vil variere, og avhenger i stor grad av hvor billetter faktisk utstedes og avregnes. En TMC med hovedtyngde i markeder som allerede ligger nær den nye globale standarden, kan oppleve endringen som begrenset. En aktør innen marinesektoren peker for eksempel på at deres største volum ligger i land der remitteringsperiodene i praksis allerede har vært relativt stramme, og at standardiseringen derfor i liten grad endrer oppgjørslogikken.

For corporate kunder som bruker TMCer og reisebyråer i land der BSP oppgjørstiden endres vesentlig, kan konsekvensene derimot bli mer direkte. Det gjelder også selskaper som får billetter utstedt i slike markeder, enten via lokale kontorer, regionale servicehubber eller gjennom globale avtaler der ticketing skjer utenfor hovedkontorets hjemmemarked. I slike tilfeller kan kortere remitteringsfrister utløse behov for reforhandling av eksisterende TMC og agentavtaler, særlig knyttet til betalingsvilkår, kredittgrenser, garantier og hvordan finansieringskostnader og risiko fordeles mellom kunde og leverandør. For innkjøpere og travel managers blir dette dermed et kontraktsmessig tema, ikke bare et operasjonelt, fordi endringen kan påvirke både kontantstrøm, compliance mot interne betalingsrutiner og total kostnad for reiseadministrasjon i de berørte markedene.