– Dette var veldig rørende, sier en tydelig glad og overrasket Kristin Krohn Devold – for en sjelden gangs skyld lettere målbundet, om heldigvis ikke så lenge.
– Jeg har vel egentlig aldri blitt så rørt over noe som har med jobb å gjøre, så tusen takk for det! Og tusen takk for at dere har sett at vi har vært noen forferdelige masekråker i to år og plaget livet av Regjeringen. Men det har vært nødvendig, dessverre.
Fjellstø i stormen
Kristin satt selv i juryen i Grand Travel Awards, som i år både nominerte og kåret vinnere i de kategoriene der det var mulig å kåre vinnere i pandemiåret 2021. At det var hun selv som skulle få Årets Hederspris, hadde hun rett og slett ikke peiling på. Det ble lagt ut et røykteppe og signaler som pekte i helt andre retninger under jurymøtet, mens “noen hadde snakket sammen” på bakrommet, som det heter i Arbeiderpartiet. Juryen var samstemte i at NHO Reiselivs alltid like synlige direktør var den åpenbare vinneren, etter årelang innsats for sine medlemmer – toppet med to pandemiår der hun virkelig har stått fjellstøtt i stormen for et norsk reiseliv i dyp krise.
– Jeg husker veldig godt hvordan det hele begynte, forteller Kristin.
– Vi hadde et todagers seminar på Thon Hotel Storo. Den første dagen var hotellet helt fullt – den andre dagen var det bare vi som var igjen. Alle andre hadde reist hjem. Hele Norge ble stengt ned, og alle ble sendt hjem til hjemmekontorene – inkludert oss i NHO. Det verste var at vi ikke ante hvordan dette kom til å rasere bransjen. Vi ante ikke om dette ville legge annenhver bedrift flatt. Og vi tenkte at dette kommer til å bli så dramatisk og føre til så store tap, at i verste fall så ryker halvparten av medlemmene våre.
Det gjorde at Kristin og hennes kolleger ikke kunne ta mindre drastiske grep enn det medlemmene gjorde, fordi de permitterte jo alle.
– Så vi gikk hjem og permitterte rundt halvparten av de ansatte på dagen. Vi visste at blør medlemmene våre, så blør vi.
De som blødde
Etter dette handlet det mest av alt om å være aktive mot Regjeringen og Stortinget.
– Vi var på dem daglig, med alt de måtte gjøre for å gi i alle fall en minimumshjelp til bedriftene.
Men det var aldri enkelt.
– Det politiske miljøet er veldig sammensatt med hensyn til fokus på offentlige arbeidsplasser versus fokus på private arbeidsplasser. Og vi har nok opplevd at man både i Stortinget og i Regjeringen – i alle fall før vi snakket med dem – har hatt fokus på lærere, helsepersonell og på ansatte i NAV. På alle som tilhører den offentlige sektoren. Mens de som blødde, som ble stengt uten en krone… I starten hadde 95 prosent av våre medlemmer permittert 95 prosent av de ansatte. Det var en bransje med 175 000 ansatte der de fleste var sendt hjem.
De ansatte visste i det minste at de hadde permitteringspenger, men bedriftene hadde i utgangspunktet ingenting, påpeker Kristin.
– Bare faste regninger. Og det at denne lille støtten til de faste kostnadene som bedriftene fikk blir omtalt som subsidier, mens det egentlig bare utgjorde 20 prosent av de faste kostnadene… 80 prosent av regningen for nedstengningen ble bedriftene sittende med selv, og så kalles den lille 20 prosenten for subsidier…
Kristin leter etter ordene, tydelig opprørt.
– Dette, mens alle i offentlig sektor hadde full lønn under pandemien! Den ubalansen der, og den ubalansen i mediadekningen der omsorgen i det offisielle samfunnet er for offentlig sektor og ikke for de private, den synes jeg har vært sjokkerende. Men det har også gjort at vi har vært helt avhengige av å ha med oss enkeltbedrifter inn i Stortinget. Uansett hvilket parti vi skulle snakke med, så måtte vi ha med oss bedrifter som var fra samme sted som den partimannen eller -kvinnen vi skulle snakke med, ler hun.
De var også nødt til å bruke opposisjonen for å få Regjeringen på gli.
– I den første fasen av pandemien med Solberg-regjering brukte vi spesielt Fremskrittspartiet og Senterpartiet for alt hva det var verdt, for å pushe Regjeringen til å gi mer. Men så ble det vanskeligere etter regjeringsskiftet, for det var jo ikke noen opposisjon å pushe på i Stortinget med SV som parlamentarisk støtte. Så etter valget var det i realiteten bare SV vi kunne pushe på, og de er jo ikke alltid like lette å flytte på når det gjelder penger til privat sektor.
Hvem vi har omsorg for
Kristins hovedoppsummering er at det ikke er tvil om at bransjen ble stengt alt for hardt ned.
– Man tok alt for mye av kostnadene ut på privat sektor, og det var ubalanse i omsorgen for det offentlige versus omsorgen for det private. Og det ser vi jo også nå i ettertid, når vi skal oppsummere: Det var aldri flere pasienter på norske sykehus under pandemien enn under en helt normal influensa-epidemi. Aldri! Mens vår bransje ble rasert i to år, og det er jo en god del arbeidsplasser som har forsvunnet permanent.
Hun mener at fokuset på at de som jobber i offentlig sektor ble overarbeidet, var overdrevent.
– De som ble overarbeidet var jo de stakkarene som skulle prøve å drive et hotell med 10 ansatte, eller en restaurant med tre ansatte! Som måtte prøve å få inn akkurat den lille inntekten som trengtes for ikke å gå konkurs. Vi klappet aldri for dem. Og det er kanskje en liten sorg jeg har inni meg etter pandemien, at det er noe drastisk feil i Norge med hensyn til hvem vi har omsorg for når det gjelder sammenligningen mellom offentlig og privat sektor.
Kristin trekker en sammenligning med offentlig og privat sektor innen helsetjenester.
– Alle vet jo at hadde det ikke vært for at vi fikk alle sykepleiere og leger som hadde gått av med pensjon samt studenter til å gå inn og ta vaksineringsjobben – og Doktor DropIn til å ta testjobben på Gardermoen og rundt omkring i samfunnet – så hadde verken vaksinering eller testing gått! Det var den private mobiliseringen som løste helsevesenets største problemer, men anerkjennelsen får de ikke. Vi burde ha klappet for alle de som kom inn og gjorde en ekstra innsats under pandemien, uansett om de var pensjonister, studenter eller ansatte i private bedrifter. Og ikke minst burde vi klappe for alle de som har stått der og sett 80 prosent av pengene forsvinne ut av vinduet, mens de skulle være krypende takknemlige for de 20 prosentene de fikk i “subsidier”!
Det nye samholdet
Når Kristin har blåst ut og sagt sitt, opplever hun også at pandemien har vært veldig sammensveisende for bransjen.
– Jeg opplever et samhold som jeg aldri har sett før, og jeg opplever at man klapper hverandre på ryggen når man har fått til noe. Vi ser det også på medlemsveksten vår. Vi har satt nye medlemsrekorder i 2020 og -21, til tross for at bedriftene ikke har hatt penger. Likevel har de prioritert å være med på spleiselaget. Være med på fellesskapet. Og jeg tror vi kommer til å ta med oss dette etter pandemitiden. Jeg ser det faktisk på måten vi håndterer Ukraina på nå. Vi hadde et samarbeid når det gjaldt å etablere karantenehoteller: Hvordan kan vi få til dette i fellesskap? Forøvrig nok en ting som det private løste i forhold til det offentlige. Og nå er det Ukraina. Hvor skal ukrainerne bo? Nå frigjør vi hoteller og private institusjoner en gang til. Hvis du ser på hotellet på Flå som nå er stappfullt av ukrainere, så er det tydelig hvem som ikke er der: Det er alle de som skal ha alle oppgavene for det offentlige! Men de hotellansatte er der. Sammen med de frivillige fra bygda utgjør de førstelinjetjenesten for ukrainerne.
Et annet samarbeid som formet seg under pandemien, var koalisjonen mellom NHO, Virke, LO og de tre største hotellkjedene – Choice, Thon og Scandic.
– Det begynte med forhandlinger mellom NHO, Virke, LO og Regjeringen om de første kompensasjonsordningene. Da var ikke bedriftene til stede, men vi følte likevel at vi ble hørt – spesielt fordi LO også var med. Men så, da det kom til lønnsstøtteordningen, hadde vi allerede testet en ordning som ikke virket så godt. Så vi visste at skulle vi få til en ny lønnsstøtteordning, måtte det være en ordning som bedriftene var villige til å bruke. Da måtte vi ha regneeksempler, så da stilte kjedene med sine viktigste praktikere i tillegg til toppsjefene. Og vi organisasjonene sa at hvis de kan bruke det, så støtter vi det. Hvis ikke, så støtter vi det ikke. Det endte med at vi tvang Regjeringen til å komme med en løsning som bedriftene kunne godta. Og dette fikk vi til, faktisk også med støtte fra SV.
At skjenkestoppen kom litt senere, førte imidlertid til at det i realiteten mest var hotellene som nøt godt av lønnsstøtten. Restaurantene hadde stort sett ikke noe annet valg enn å stenge dørene igjen.
– Men alt i alt tar vi med oss at det lille vi fikk til, fikk vi til fordi vi sto sammen: LO, NHO, Virke og alle bedriftene. Samholdet i bransjen i dag er sterkere enn noensinne, og vi er i tillegg blitt mye synligere i volum.
Hederskvinnen
Kristin Krohn Devold har vært en frontkjemper for reiselivet gjennom to knalltøffe år – kompromissløs og tydelig. Slikt følger det fullt fortjent heder og ære av.
– Men Hedersprisen må jeg dele med mine fantastiske kolleger her i NHO Reiseliv, avslutter Hederskvinnen.