Intervjuet: Potet og ryddegutt

Da besteforeldrenes elghund under et nyttårsbesøk hoppet opp på magen til Bjørn Tore Larsens høygravide mor, resulterte det i en litt for tidlig fødsel på Elverum sykehus på selveste nyttårsdagen 1966. Deretter bar man den nyfødte inn i en gammel folkevogn, med kurs for Trondheim – hvor faren studerte ved Høyskolen.

Det ble imidlertid aldri noen trønder av Bjørn Tore, og i motsetning til Ole Paus opplevde han heller aldri noen traumatiske barndomsår i Elverum.

– Vi flyttet til Oslo med en gang far var ferdig med studiene, forteller Bjørn Tore.

De flyttet mye rundt de første årene, fra leilighet i Majorstuhuset til Vika, der UD ligger i dag. Så gikk turen til Kalbakken, før familien omsider slo seg ned på Smestad på Oslos beste vestkant – i rett tid før pjokkens første dag på barneskolen.

Tre års russetid
– Jeg var nok en ganske beskjeden type, minnes han.

– Men jeg var vel kanskje en likandes kar, og hadde gode venner rundt meg – blant andre var Jon Christian Elden en av barndomskameratene mine. Vi sees ikke så ofte i dag, men jeg har alltid vært lojal: Hver gang jeg har hatt behov for advokathjelp, har jeg gått til hans kontor.

Smestad var både barne- og ungdomsskole, og klassen ble såpass sammensveiset gjennom skoletiden av Bjørn Tore fremdeles kan navngi de fleste. Så fulgte videre skolegang og nye venner på Ullern gymnas.

– Hvor det nok var bortimot russetid i tre år, ler Bjørn Tore.

– Det var all in, og det første vi begynte å planlegge var russebilen. Det gikk nok litt ut over skolen, men jeg hanglet meg gjennom på et vis.

Bjørn Tore var så heldig at han hadde egen hybel i foreldrenes hus, og der hang han og vennene mye.

– Vi seilte mye, så på filmer og dro på hytteturer i min folkevogn boble. Jeg bidro mest på hygge og kos, og på å lage mat. Selvsagt var jeg også ansvarlig for fiskestenger og utstyr, siden jeg alltid har vært opptatt av jakt og fiske.

Sersjant Larsen
Etter ferdig artium var det tid for militærtjeneste, og Bjørn Tore hadde klare ambisjoner om å gjøre mest mulig ut av tjenesten.

– Etter rekruttskolen ble jeg tatt ut til befalsskolen i Stavern, og her var det saniteten som tiltalte meg mest. Jeg gjennomførte det som tilsvarer en hjelpepleierutdannelse i løpet av noen måneder, før det var tid for utstasjonering på en av sykestuene i luftforsvaret rundt om i Norge.

Her gikk Bjørn Tore mot strømmen, og søkte seg nordover til 333-skvadronen på Andøya.

– Ikke minst fordi de hadde hagle på velferdslisten, ler han.

Sersjant Larsen dimitterte på forsommeren etter to års tjeneste, og det han omtaler som en fin tid med jakt og fiske i fantastisk natur. Et og annet sårsting fikk han også satt, når det blåste så mye at legene aldri kom frem til leiren.

Tiden i saniteten inspirerte, og da han kom hjem igjen til Oslo hadde han planene klare for videre utdannelse.

– Jeg hadde bestemt meg for fysioterepi-skole i Tyskland, fordi jeg ville jobbe med mennesker og mente jeg hadde gode forutsetninger for det. Men inntil jeg kunne søke, måtte jeg finne på noe å gjøre i mellomtiden.

Tilfeldighetene blåste ham i helt andre retninger. I påvente av å kunne søke i Tyskland søkte han nemlig reiselederkurs i Star Tour, og før han visste ordet av det befant han seg på Mallorca. Han visste det ikke da, men det skulle bli begynnelsen på et livslangt engasjement i reiselivet.

Ryddegutt
– Vi var 48 damer, undertegnede og en homofil mann: Velkommen til paradiset! Jeg hadde overhodet ingen ambisjoner om å lære meg spansk, men det var en overordnet eldre dame der som elsket mat – og det gjorde jeg også. Jeg så det sosiale i det mer enn bare skolebenken. Så mens de andre satt på skolebenken og lærte seg spansk, sto vi på kjøkkenet og laget stua kål og kjøttkaker. Da skolen var slutt, sa lederen at han ikke ante hva han skulle gjøre med meg. “Jeg burde egentlig bare sende deg hjem – men vi beholder deg heller her.” Så jeg var den eneste som ble igjen på Mallorca da alle de andre dro hjem.

Planen var å begynne på fysioterapi-skolen samme høst, men før den tid hadde han hele sommeren. Dette var i 1987, på det tidspunktet man åpnet opp i Tyrkia for skandinaver.

– Så de dyttet meg og ti andre på et fly ned til Antalya, med beskjeden “lag utflukter – lag en destinasjon!” Det var sånn det foregikk den gangen. Vi reise videre fra flyplassen til Alanya, og begynte med å bære vinduer og vann de første ukene for i det hele tatt å få ting til å funke. Så begynte vi å lage utflukter, og det ble raskt kjempeartig for en unggutt som meg. Det markerte også starten på hele Tyrkia-sirkuset. Det var armer og bein, og kanskje ikke så klare linjer. Men jeg har alltid vært glad i å brette opp ermene og ta i et tak. Litt sånn ryddegutt.

Skiguide
Etter sommeren i Tyrkia var Bjørn Tore fremdeles innstilt på fysioterepi-skolen i Tyskland. Men så ringte telefonen: Det var personalsjefen i Star Tour, Lotta Sand.

– Nå skulle de engasjere guider til vinteren, og fordi det sto på CVen min at jeg hadde kjørt en del på ski ville hun at jeg skulle reise opp til Åre og plukke ut guidene. Det var jo ikke snilt gjort av henne, hun spilte meg som en fiolin – det var alt for fristende. Men jeg tenkte at okay, jeg kan jo utsette skolen til neste år og få med meg dette først. Så jeg takket ja til det, reiste til Åre og plukket ut guider før jeg dro videre til Val Thorens, hvor jeg var den første vinteren. Og nok en gang befant jeg meg i paradiset.

Etter vinteren syntes Bjørn Tore at han hadde strukket strikken langt nok. Han planla å tilbringe sommeren hjemme, for så å begynne på fysioterapi-studiene til høsten. Men så ringte Lotta Sand igjen…

– Denne gangen skulle hun “bare” sende meg til Montenegro. Jeg hadde hørt at det var det grusomste stedet på denne jord, og jeg skulle heldigvis bare åpne inntil det kom en plassjef. Så jeg reiste ned dit, og var egentlig litt skuffet over at det var dette jeg skulle få, liksom. Men Lotta hadde jo sett at det ville passe meg som hånd i hanske. I mitt første møte med lokale leverandører av busser ville jeg bestille én buss. Da la de en pistol på bordet, og jeg lurte på om det kanskje var bedre med to eller tre? Eller, hvor mange busser ville de at jeg skulle bestille? Så begynte de å le. Dette er venner av meg fremdeles, den dag i dag. Det er rett og slett fantastiske mennesker.

Det ble en vinter til, og deretter tilbake til Montenegro. Bjørn Tore var bitt av reiselivsbasillen for godt.

Hjem igjen
– En dag i løpet av det siste året jeg tilbragte i Montenegro ringte jeg hjem til mutter’n og sa at “jeg  har funnet hun som vi kommer til å få vakre barnebarn med”. Det sa klikk i telefonen, og i løpet av noen timer sto hun på flyplassen: “Hvem er dette?”

“Dette” var en svensk skjønnhet som jobbet som guide i Montenegro, og som i dag er Bjørn Tores kone – og bestemor til deres barnebarn.

– Vi diskuterte hvorvidt vi skulle flytte til Stockholm eller Oslo, men svaret ga seg selv da jeg fikk jobb på markedsavdelingen i Star Tour her hjemme.

Tilsammen skulle det bli 10 år i Star Tour for Bjørn Tore. I markedsavdelingen begynte han med sportsreiser, men i årene i selskapet gjorde han også alt fra byrå til salg over skranke.

– I tillegg hadde jeg også ansvaret for messer. Igjen, litt potet. En som kunne brukes til alt, og kanskje særlig til å være i kontakt med folk.

Han så tidlig golfen komme, som etter hvert skulle bli viktig for Star Tour. Og da gikk det fra den ene sterke damen til den andre – fra Unni Olav til Tove Voss.

– Det var golfen som bragte meg fra Star Tour til Globetrotter. Tove skjønte kanskje ikke dette med golf sånn umiddelbart, men hun har alltid vært god på nisjeprodukter og så at dette var noe vi kunne selge.

Tidstyver på gule lapper
Dette var en fase av livet der Bjørn Tore var mye borte hjemmefra – hovedsakelig på jobb, men også på golfbanen eller fiske- og jaktturer. En dag han kom sent hjem fra jobben fant han gule PostIt-lapper spredt rundt på bordet. På de sto det “jobb”, “fisketur”, “jakt”, “golf” og en rekke andre tidstyver i familielivet. “Hvilke lapper vil du fjerne?” ville kona vite.

Det var en vekker for Bjørn Tore – den sosiale poteten og ryddegutten som kunne brukes til alt, og som derfor brukte seg til for mye.

– Jeg måtte revurdere aktivitetsnivået mitt, for hun hadde jo helt rett. Derfor spiller jeg ikke så mye golf lenger, og de årlige laksefiske-turene har jeg lagt på hylla. Jeg måtte rett og slett ta en del valg. Og det er bedre å konsentrere seg om færre ting og brenne for det, enn å være tusenkunstner.

I Globetrotter lyktes han over all forventning med sin fokus på spissede produkter, noe som også banet vei for neste skritt på karrièveien – som gikk til Via Flyspesialisten (i dag Egencia).

– Jeg var egentlig bare invitert til en samtale med Tharaldsen, på hans hjørnekontor på Rådhusplassen. Det var som å komme inn i en zoologisk hage, med utstoppede lakser, ørreter og røyer – han hadde til og med stående villmarkspanel på veggene! Så jeg glemte jo hvorfor jeg var der da vi begynte å prate jakt og fiske. Etter to timer gikk jeg tilbake på jobben, og tenkte ikke mer på det. Men etter noen dager ringte de og ville engasjere meg. Jeg hadde da vært syv år i Globetrotter, og Flyspesialisten så potensialet i det å engasjere seg mer mot golf. Så jeg hoppet over til dem.

Den største ryddejobben
I Flyspesialisten fikk Bjørn Tore anledning til engasjere seg i både golf- og andre sportsreiser. Inntil det en dag viste det seg at Icelandair var på jakt etter en ny sjef.

– Flere av mine tidligere medarbeidere hadde allerede gått til Icelandair, og de anbefalte meg til stillingen. Jeg husker jeg var på vei til fuglejakt da de ringte, og hadde knapt nok tid til et møte før avreise. Dette var en onsdag. På fredag hadde jeg et møte med han som fremdeles er sjefen min, som kom opp fra København. Den påfølgende mandagen fikk jeg et tilbud – som jeg aksepterte: Det var et naturlig skritt for meg å gå til et flyselskap, det var på mange måter der jeg var i livet. Og siden Egencia på den tiden skulle flytte til nye lokaler, var det ingen vits for meg å være med i den prosessen. Så den høsten jaktet jeg mye, ler den jakt- og fiskefrelste Bjørn Tore.

Da han kom tilbake fra skogen sent på høsten og begynte i ny jobb, satt alle på kontoret og gråt og rev seg i håret.

– Dette var i november 2008, og de fleste husker vel hva som skjedde da: Bankene på Island gikk i fillebiter. Men for meg var det en glimrende start. Her var det bare å brette opp ermene og fylle flyene. Det er jo egentlig fryktelig enkelt det vi holder på med: Det er å sette en rumpe på en stol for en ålreit penge. Og så lenge både prisene gikk ned og tilgjengeligheten opp etter bank-krasjet på Island, fikk jeg en flying start.

Det ble et 10 års eventyr for Bjørn Tore og Icelandair – til tider turbulent, som med askeskyen som stoppet det meste av flytrafikken over Europa. Men denne gutten trives i røyken, og tar utfordringer på strak arm.

– Desto mer det spruter, som det gjorde på Island i 2010, desto morsommere er utfordringene!

Så kom den største krisen for oss alle, også for den poteten og ryddegutten Bjørn Tore Larsen: Coronapandemien. Som førte til full stopp i flytrafikken, og som følge av det 2 000 oppsigelser i Icelandair.

Bjørn Tore har beholdt jobben, men er 50 prosent permittert. Nå klargjør han seg for den største ryddejobben i karrièren: Livet etter pandemien.

Han mestrer nok sikkert den også.

Fakta

Stilling: Sales manager for Icelandair i Norge, 50 prosent permittert under coronakrisen.
Alder: 54.
Sivilstand: Gift, “to fantastiske døtre på 22 og 28, og kanskje en tilkommende svigersønn – og der har det kommet et barnebarn. Så jeg er bestefar!”
Fødested: Elverum.
Bosted: Smestad i Oslo. “Jeg har tatt over huset som min mor og far kjøpte en leilighet i for mange år siden, og har min mor boende i en leilighet der.”
Fritid: Litt over gjennomsnittet interessert i jakt og fiske, og natur generelt. Ihuga laksefisker. Jakter småvilt og fugl i Dalsbygda, i hjemtraktene til Therese Johaug. “Jeg har også terreng for rype og storfugl rundt hytta i Hodalen sør for Røros, hvor familien min kommer fra. De to jentene mine heter faktisk også Hodalen; Larsen er liksom ikke så supersexy…” Bjørn Tore er også tredje generasjons elgjeger, og holder elgjakta hellig. Så den 25. september hvert år pakker han sekken, slenger oppi et par whiskyflasker og begir seg til skogs. “Det sosiale er det viktigste. Du blir et bedre menneske etter en sånn uke.”
Dårlig på: “Jeg er dårlig på å være skikkelig bra på noe, litt sånn all in. Jeg er nok litt mer potet, som er helt ålreit på mye.”
Utdannelse: Barneskole på Smestad (med Kronprinsen på slutten), gymnas på Ullern. Befalsskole (Luftforsvaret) i Stavern – søkte seg til saniteten på Andøya, som hadde den eneste velferden med hagle.
CV: Guide og salgsrepresentant i Star Tour (1987-97), General Manager Globetrotter Golf (1997-2002), General Manager Via Tours (2002-08), Salesmanager Icelandair (2008-)