Intervjuet: HANEN og egget

For å ta det med én gang: HANEN kom først. Deretter kom Bernt Bucher-Johannessen med egget. Og kjøttet. Og fisken. Og osten. Og cideren. Og et brennende engasjement for å spleise norsk landbruk med reiselivet.

0

Han kom ikke først i familieflokken heller, som yngstemann av fire søsken. Men mange vil mene han kom desto sterkere. Kanskje spesielt hans to eldre søstre, som hadde jobben med å holde øye med attpåklatten i familiens hus i Bleiker i Asker da mor og ambassadør-far i embets medfør flyttet til Helsinki mens han ennå gikk på ungdomsskolen. 

– Jeg har alltid vært glad i en fest, innrømmer Bernt Bucher-Johannessen.

Og i ungdomsårene foregikk festen ofte i det foreldretomme hjemmet i Asker. 

– Men ellevilt var det nå aldri heller, mener Bernt.

– Jeg hadde altså mer eller mindre ansvaret for min egen oppdragelse. Om jeg var streng? Nåja, det var nok ganske fritt. Men jeg har alltid hatt ambisjoner, alltid villet noe. Så det gikk aldri ut over skolearbeid og karakterer. Og så hadde jeg sporten min, basketball, som også gjorde at jeg holdt meg selv tilstrekkelig i tøylene.

Da tiden var kommet for Bernt til å begynne på videregående, hadde han flere valg. Foreldrene skulle selge huset i Asker, men hadde kjøpt en leilighet i Oslo. 

– Aller helst ville jeg flytte inn i den, men det var aldri aktuelt. Mor og far luktet lunta, de var jo ikke blinde for festkulturen i huset i Heggedal. 

Valget sto derfor i realiteten mellom et collage i Wales («som jeg burde ha gjort, spør du meg – men jeg var for feig») og Bø vidaregåande skule i Bø i Telemark.

Rånere og Jens Stoltenberg
Sin første erfaring med råner og andre arter forbundet med norsk landbruk fikk Bernt derfor i Bø, dit han ble sendt for å gjennomføre videregående på en skole der noen av plassene var forbeholdt barn av ansatte i Utenriksdepartementet. 

– Det var der jeg lærte meg råning, ler Bernt.

– Det første halvåret var litt traurig, men etter å ha synes synd på meg selv i et halvt års tid sluttet jeg med det. Og etter hvert lærte jeg meg å stortrives. Så jeg er god på råning, og god på bygdefest. Det var nyttige kunnskaper å få med seg. Du vet, når du er på bygdefest og prøver deg på feil dame og det kommer en svær branne som er et hode høyere enn deg, gjelder det å ha gode venner som har råna før.

Det var også i Bø hans politiske interesse ble vekket for alvor. Faren hadde vært statssekretær, og jobbet for både Gro Harlem Brundtland og Oddvar Nordli. Sosialdemokratiet hadde Bernt fått inn med farsmelken. 

– Så jeg dannet rett og slett Bø AUF mens jeg gikk på Bø vidaregåande skule. Det ble stiftet med 15 nye medlemmer, og selveste nåværende generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg kom til stiftelsesmøtet. Det var nok noen av de søte pikene som betalte kontingenten bare for å møte ham, og dessverre ikke meg.

Stop & Shop
Etter tiden i Bø var fremtiden fremdeles uviss for den unge diplomatsønnen. Han hadde klare tanker om at han ville studere, og hadde alltid vært akademisk anlagt. Men først var det et år i militæret, i NIKE-batteriet i Trøgstad.

Så langt hadde Bernt fulgt en straight linje i livet.

– Men så har jeg alltid vært livsbejaende, og glad i en fest. Glad i opplevelser, rett og slett glad i å gjøre ting. Skape noe. Entreprenøren i meg var der hele tiden. Og så var det så deilig i Oslo på den tiden! Man tok jo for seg. Så jeg endte opp en kort periode i et firma som het Stop & Shop for å finansiere glade dager, til min fars store frustrasjon. Samtidig oppsto den første idéen jeg hadde rundt mat: Kunne man produsere ekte fetaost av norsk geitemelk, og eksportere til Middelhavslandene?

Et avvik til venstre
Sidespranget i karrièren gikk fort over da Bernt begynte på ex.phil. på Blindern, og tanken på osteproduksjon skulle han komme tilbake til senere i livet. 

– Etter ex.phil. ble det Statsvitenskap, ganske naturlig siden jeg også var politisk interessert. Her engasjerte jeg meg i fagutvalg og satt i Studenttinget, samtidig som det var glade og livsbejaende dager med mye festing. Du kan trygt si at jeg var veldig engasjert, både faglig og sosialt. 

Det var også på denne tiden Bernt fikk utløp for det han kaller et «politisk avvik til venstre». 

– Jeg hadde allerede fått det for meg, sammen med en del andre, at AUF var i ferd med å gå i en revisjonistisk retning. Så, på landsmøtet i 1987 trumfet Jens Stoltenberg gjennom som et AUF-krav at Norge fremdeles skulle være medlem i NATO. Det marsjerte vi ut for. For meg var det nok en del av min opposisjon mot faren min, som var en NATO-tilhenger av rang.

Men det varte ikke lenge, kun en liten tur innom Sosialistisk Ungdom. 

– Der var det et veldig sekterisk miljø, og jeg ble lei av studieringer og marxisme etter hvert. Så det endte opp med en politisk fritid for meg.

Uten engasjement forble han dog slett ikke, i en heltidsstilling som nestleder i Studentparlamentet. Nå fikk han betalt for å være engasjert i alt fra den internasjonale sommerskolen til utenlandske studenter som studerer i Norge. 

– Det var et spennende år, hvor jeg også traff en journalist i studentavisen som jeg fattet interesse for. Hun er i dag mor til mine barn.

FORFATTER: Bernt står bak flere bøker, hovedsakelig om mat og drikke. (Foto: Tom Andersson)

En nachspiel-idé
Vi befinner oss nå rundt 1994, hvor landet opplevde et slags bonanza rundt OL på Lillehammer. Bernt fant på sin side ut at det var på tide å stifte familie, og fikk tvillinger i 1996.

– Samtidig som jeg var student og vordende far, fant jeg ut på et nachspiel at restaurant – det hadde vært kult! På nachspielet var også en av mine aller beste venner i dag, en student fra NTH som gikk på bygg. Som meg også veldig glad i en fest, og veldig glad i mat og drikke. Ved femtiden om morgenen fant vi ut av vi skulle starte restaurant.

Nachspiel-idéer pleier vanligvis ikke å bli noe av, men denne gangen var det annerledes. 

– Jeg kontaktet en studiekompis – Ulf André Andersen, som i dag er sjefredaktør i Se og Hør og litt sånn gründertype som meg, og lurte på om ikke han syntes det var en god idé å starte restaurant. Det syntes han. Og så møttes vi tre på en restaurant på Grünerløkka. Vi var jo unge og fulle av pågangsmot, og fant ut at hver av oss trengte å ta med seg ett nytt menneske inn i prosjektet: Vi trengte en daglig leder, en kjøkkensjef og en økonomiansvarlig som kunne passe på pengene. 

Bernt skaffet økonomen, som han i dag fremdeles driver restaurant med. De andre to skaffet også sine folk, og plutselig var de et team.

– Vi satt sammen i seks måneder, og fant etter hvert et lokale øverst på Grünerløkka. Det viste seg å være eiet av en dame som het Dagny Bull Heyerdahl, adoptivbarn av Oslos tidligere ordfører Hieronymus Heyerdahl. Det var en meget rik dame, men med et sterkt sosialt sinnelag som blant annet leide ut billige leiligheter – Edvard Munch var en av flere som nøt godt av det. 

Gutta strakk studielånene til maks, men manglet fremdeles en del for å dekke nødvendig egenkapital. Den fant de til slutt – ikke i en av de kommersielle bankene, men i Sparebanken Bien.

– Der var det en kredittsjef som tenkte at disse gutta her som har pynta seg så fint, de tror vi på. Dette var kult! Og så kom Dagny, som ville bidra med en halv million. Da hadde vi pengene vi trengte.

Sulten og tørst
Restauranten gutta startet, fikk navnet Sult. Bernt fikk tvillinger omtrent samtidig som restauranten åpnet, mens han også skrev på hovedoppgaven på universitetet. 

– Det var litt mye på tallerkenen. Men jeg hadde god støtte hjemme, og det var bare å stå på. Dette skulle vi fikse. Og i dag kan jeg si at jeg aldri har vært så strukturert i hele mitt liv som jeg var da. Aldri! Hver morgen var jeg på Blindern klokken 08.00 – jeg, som var vant til å komme dassende sånn i 10-11-tiden. 

Bernt hadde tvillinger, drev restaurant Sult sammen med partnerne – og tre dager etter at han hadde levert hovedoppgaven sin om norsk utenrikspolitikk gikk han ned til Norges forskningsråd og begynte å jobbe der.

– Der var jeg i snaue to år før jeg begynte i et McKinsey-prosjekt som het Venture Cup, som leder for prosjektet. Inntil to fly krasjet inn i disse tårnene i New York. Da ble økonomien utfordrende for vårt kjære restaurantprosjekt, og han som var ansvarlig for økonomien var ganske sliten. Så det endte med at jeg gikk inn i selskapet.

De hadde da Sult og Tørst, og hadde produsert to bøker – en om mat, og en om drikke. Samtidig hadde Bernt lest i avisen at restauranten på Hvalstrand Bad var konkurs, og han hadde jo vokst opp rett i nærheten og kjente stedet godt. Det endte med at de overtok, og restauranten ble en kjempesuksess. 

– Jeg drev stedet fra 2003 til 2009 samtidig som jeg var medeier i morselskapet, og det var ganske heftig. Vi laget bok og til og med en TV-serie fra Hvalstrand Bad, i samarbeid med Budstikka.

HVALSTRAND BAD: Hvalstrand Bad inngikk i Sult og Tørst, restaurantselskapet Bernt var med å starte. Fremdeles driver selskapet selskaper og arrangementer her. (Foto: Privat)

Fra Sans til samling – og splittelse
De tjente gode penger, men led samtidig av det Bernt omtaler som «gründer-syke»: 

– Får vi til dette, så får vi også til det neste. Vi dro i gang Lille Herbern, og Hukodden Strandrestaurant. Jeg hadde en visjon om å legge hele fjorden under meg. Så ville vi lage restaurant i de gamle børs-lokalene i Stortingsgaten, der hvor Frimurerne holder til. Vi hadde fått med oss en investor, og gikk løs på lokalet. Så trengte vi en arkitekt, og hvem var det som var gode i Norge? Joda, Snøhetta kom inn, og vi laget et fantastisk lokale. Det fikk navnet Sans. Det hadde blitt en kjempesuksess i en hvilken som helst annen europeisk by. Men i Norge passet det ikke…

Det var for stort, og pengene strakk ikke til. Så de takket for seg. Men Sult og Hvalstrand Bad gikk bra, og pengene de tjente investerte de i flere nye restauranter.

– Men det burde vi ikke gjort. Vi burde latt være. Og etter flere år med hardkjør kjente jeg at det begynte å butte litt. Jeg var nå markedssjef for alle restaurantene – på det meste var vi oppe i 12-14 steder med en omsetning på 70-80 millioner, og jeg eide 15 prosent av selskapet. Men jeg var sliten. 

På dette tidspunktet bestemte de seg for å fusjonere med en annen restaurant-enhet.

– Men der var det mye rot, og det endte med et styremøte hvor jeg sa at nå orket jeg ikke mer! 

Sliten mann finner sliten hane
Resultatet ble at de delte opp virksomheten. De andre tok a la carte-virksomheten, og Bernt og hans partnere ble sittende igjen med arrangements- og selskapsdelen i selskapet Sult og Tørst. De hadde blant annet fått fatt i Sporten, tvillingen til Frognerseteren, hvor de fremdeles driver selskapsvirksomhet i dag, i tillegg til Hvalstrand Bad, Holocaustsenteret på Bygdøy og Park 29 bak Slottet – fremdeles med Bernt som en av eierne. 

– Men jeg tenkte at jeg måtte se meg om etter noe annet. Min daværende kone så en liten annonse oppe i hjørnet på forsiden av DN: «Er du opptatt av lokal mat og drikke? Da kan dette være jobben for deg.» Og jeg har jo alltid vært opptatt av det, men… Norsk Gardsmat og Bygdeturisme? Det hørtes ut som noen traurige greier. Så tittet jeg nærmere på det, og tenkte at her er det mye spennende. Jeg søkte, var på intervju – og fikk i 2011 jobben i næringsorganisasjonen som da hadde fått navnet HANEN.

Men i sin nye jobb møtte Bernt raskt både økonomiske og kulturelle utfordringer. 

– Foreningen var nesten teknisk konkurs, og hver gang jeg åpnet et skap ramlet det ut et eller annet prosjekt som ikke var ferdigstilt, noen medlemmer som var litt dårlig behandlet eller andre ting. Så det var bare å ta tak og begynne å rydde. Økonomien var ikke så vanskelig å få styr på. Da var det verre med kulturen. De som jobbet med mat syntes det var for mye reiseliv, og de som jobbet med reiseliv syntes det var for mye mat. Nei, HANEN var ikke så interessant der ute. Så utfordringen var å få folk til å heie på hverandre.

HANEN: Bernt Bucher-Johannessen har fått HANEN til å gale så høyt at det kan høres over hele Norge. (Foto: Tom Andersson)

Om å bære staur
Bernt begynte å skryte av folk. Av det harde arbeidet de gjorde, av produktene de leverte. 

– Og det var jo ikke så vanskelig. Det er så mange flinke folk der ute – vertskap på et lite hotell eller en gammel fjellstue, matprodusenter som legger sjelen i produktene sine… Men møtet mellom vertskap og produsenter har alltid ligget der som et lite skisma. Etter hvert har imidlertid stadig flere lokale produsenter begynt å se på overnattingsstedene som et potensielt marked for sine produkter. På samme måte har overnattingsbedriftene begynt å se at om de skal hevde seg i konkurransen som er der ute, må de bli stedegne. Det går ikke med chili con carne om du skal tiltrekke deg aktivitetsturister. 

Kampen er langt fra vunnet, og stadig får Bernt påminnelser fra den ene eller den andre leiren om at han har for lite fokus på dem – og for mye på «de andre». Øvelsen blir litt som det Borten i sin tid omtalte som å «bære staur».

– Så det blir en balansegang, med de begrensede ressursene vi har. Vi har jo ikke sekretariatet til NHO Reiseliv. Men det er viktig hvordan vi snakker til hverandre, og ikke minst om hverandre. Da må jeg gå foran som et godt eksempel. Jeg må reise rundt, komme hjem til folk. Og så er det jo så vidunderlig med sosiale medier som tillater at du kan skryte av folk hele tiden. Jeg liker når folk kommenterer at jeg er veldig mye på Facebook. Da svarer jeg alltid at «ja, det stemmer det. Men hvordan vet du det?» Alle titterne er der, og det er bra.

Endringer
Når det gjelder reiselivsdelen av HANENs virksomhet, er det særlig én ting som utpeker seg som spesielt viktig:  

– Digital booking. Tidligere var enhver restaurant eller ethvert hotell uvillige til å gi fra seg kontrollen over egen booking. I dag har stadig flere innført det. Dette er den store utfordringen, som pågår fremdeles: Å få det digitale inn i den lokale gårdsbedriften. 

På matsiden er det særlig to områder som har fått spesiell oppmerksomhet fra Bernt. 

– Det første området er ost. Tidligere var det jo ikke lov å produsere ost selv, men det forandret seg da Mattilsynet så at lokale osteprodusenter ute i Europa ikke tok livet av folk. Men det begynte forsiktig, med Norsk Gardsost, om har vært avgjørende for utviklingen av norsk ost. Så traff jeg en kar fra Tingvoll som produserte en ost han kalte for Kraftkar, og han inspirerte meg. Han gikk til svigerfaren og spurte om han kunne få 10 000 kroner for å sende en ost til London. Det var begynnelsen på historien som endte i San Sebastian, der produsenten og jeg satt ved siden av hverandre da Kraftkar ble kåret til verdens beste ost.

Så viktig var ost for Bernt og HANEN at han søkte om og fikk anledning til å arrangere Oste-VM i Bergen. 

– Er det noe vi nordmenn elsker, så er det jo å få skryt fra utlandet. Det fikk Kraftkar, og det åpnet noen dører – også i mitt hode. Hvorfor ikke få verden hit til Norge og norske oster? Det fikk vi, og igjen med en norsk vinner. For oss var det på mange måter det store gjennombruddet som organisasjon.

Bernt hadde nå fått satt fokus både på norsk ost, lokale ysterier – og på HANEN selv. Det neste fokusområdet skulle skifte fra fast til flytende form: Norsk cider.

OSTE-ADEL: Bernt Bucher-Johannessen på en restaurant i London, omkranset av Norges to osteverdensmestre: Gunnar Waagen, Tingvollost og Jørn Hafslund, Ostegården. (Foto: Privat)

Cider-entusiasten
– Eplemosten har gått fra å være den gamle flasken til Nora til dagens fantastiske mangfold. Nå har vi rundt 40 cider-produsenter rundt om i Norge. Og husk, dette er av norske epler! Dette er ikke som øl, som lages av importerte råvarer satt sammen med norsk vann. Ikke noe galt med mikrobryggeri-kulturen, men det er noe annet.  

I disse dager sitter Bernt og skriver på en ny søknad, men denne gang til et Cider-VM.

– Jeg lovet den gangen at vi skulle komme tilbake til Bergen med et nytt VM, så nå håper jeg at vi får støtte til det. Målet er å arrangere et Cider-VM i Bergen om et års tid.

Det er ingen tvil om at HANEN under Bernts ledelse galer stadig høyere. Han jobber ufortrødent videre med å digitalisere medlemsbedriftene, samtidig som han presser på for at myndighetene må sørge for penger til videre digital utbygging. 

– Dette blir noe av det aller viktigste i den reiselivsmeldingen som kommer. Du må kunne sitte på et hvilket som helst sted i Norge og kummunisere med en kar i New York som du skal samarbeide med!

For selv ikke det kraftigste hanegal når over Atlanteren uten hjelp. 

Selv ikke fra Bernt Bucher-Johannessen.

Fakta

Navn: Bernt Bucher-Johannessen.
Stilling: Daglig leder i HANEN.
Alder: 52.
Sivilstand: Skilt. Ny samboer – 3 + 3 barn, ingen felles.
Fødested: Bærum (fordi Asker ikke har eget sykehus). Oppvokst i Asker.
Bosted: Heggedal i Asker.
Interesser: Mat, drikke og fotturer – særlig på Vestlandet. «Jeg har vestslandsblod i årene, faren min kom fra Bergen og mor fra Stavanger.»
Dårlig på: «Som gammel idrettsmann må jeg si at jeg er blitt veldig dårlig på å mosjonere. Du skulle ikke tro det ut fra størrelsen, men jeg sluttet med langrenn (som var far min sin drøm) og begynte med basket – en sport de fleste forbinder med lange menn. Jeg kan nok sprette en ball fremdeles, men det er ikke så grasiøst lenger.»
Utdannelse: Statsviter. Cand.polit. fra Universitetet i Oslo.
CV: Utviklingskonsulent i Norges forskningsråd (1999-2001), manager Venture Cup Norge (2001-02), Markedssjef, medeier og gründer av Sult restauranter (2003 – nå, var med fra begynnelsen da Sult ble etablert i 1996), CEO HANEN (2011 – nå).

Share.

About Author

Comments are closed.