Portrettet: Stephen Meinich-Bache

Skal du først gå i krigen, bør du finne deg en Stephen Meinich-Bache å gjøre det sammen med. Med klokskap, kreativitet og gjennomføringsevne har han satt Classic Norway Hotels tydelig på kartet gjennom de første seks månedene med koronafrykt og -restriksjoner i et pungslått Norge.

Men det var ingen selvfølge at den usikre guttungen fra drabantbyen Saksamarka utenfor Stavanger senere i livet skulle bli verken krigsmann eller toppsjef for en av Norges ledende hotellkjeder.

– Min mor var alene, og hadde tre relativt voksne barn fra før – henholdsvis 12, 15 og 17 år eldre enn meg, forteller Stephen.

– Men de bodde ikke sammen med oss. Så jeg vokste egentlig mer eller mindre opp som enebarn. Så vidt jeg vet gikk foreldrene mine fra hverandre da jeg var tre år, så jeg har ingen minner av en kjernefamilie. Far var litt ut og inn av livet mitt i ungdommen, så det var først og fremst mor som sto for oppdragelsen.

TØFF START
Stephen fikk en tøff start på skoletiden, og opplevde en del mobbing.

– De første to skoleårene mine var ikke så bra. Egentlig var de beintøffe. Jeg falt utenfor, og var vel kanskje litt annerledes. Så etter et par år gikk jeg over til Steinerskolen.

Dengang var Steinerskolen ny i Stavanger, og Stephen trivdes mye bedre her i skolens aller første kull.

– Miljøet og menneskene var veldig bra. Jeg følte nok kanskje at det ikke nødvendigvis var der jeg hørte helt hjemme, både i forhold til skolen og skoledagen. Jeg kjørte buss i 30-40 minutter hjemmefra for å komme til skolen, så det ble lange dager. Og selv om jeg fikk mange venner på skolen, hadde jeg ikke så mange hjemme.

Forandringen kom gjennom idretten.

– Det var først og fremst ishockey. Og gjennom idretten kjente jeg på at jeg hadde lyst til å komme tilbake til den vanlige skolen. Mobbingen hadde heldigvis gitt seg da jeg begynte på Steinerskolen, og jeg hadde vokst mye i løpet av de årene – både i form av trygghet og selvtillit. Jeg drev også med karate, og var ganske forberedt mentalt da jeg begynte på ungdomsskolen.

For seg selv brukte Stephen iblant uttrykket at han var “den stygge andungen”.

– Det var jeg da jeg gikk på barneskolen, ble mobbet og var litt annerledes. Da jeg kom tilbake var jeg blitt en annen. Mer robust og selvsikker. Litt som svanen i eventyret, på en måte, selv om det fremdeles fantes et snev av gammel usikkerhet et sted der inne. Det gjør det nok også den dag i dag.

NYE ARENAER
Stephen hadde nå fått noen arenaer som han mestret.

– Jeg var ikke veldig god på skolen, og det var aldri noen støtte eller hjelp å hente hjemmefra. Men jeg fant andre arenaer gjennom idrett og politikk. Jeg gikk inn i AUF da jeg var 13, og fikk mange spennende oppgaver der.

Han visste ganske tidlig at han skulle lede noe. Han skulle gjøre det bra, gjøre noe stort.

– Men det var jo ingen som hadde tro på det. Ikke var jeg flink på skolen, og passet ikke inn i den vanlige støpeskjeen som du gjerne skal, om du skal bli til noe her i livet. Jeg husker at jeg en gang var i en familiesammenkomst og ble spurt om hva jeg skulle bli. Mitt svar var at jeg skulle bli siviløkonom og leder av en stor bedrift, og fikk beskjed om at jeg måtte slutte å drømme. Få deg et fagbrev og et ordentlig arbeid, mente de. Det var vel det jeg kunne klare.

Hva former en ung mann? Er det tilfeldigheter, omgivelser eller vilje – eller kanskje en god kombinasjon av dette?

– For meg er det nok tre hovedelementer som har gitt meg den driven jeg faktisk har, sier Stephen.

– For det første var det mobbingen. Jeg fikk et behov for å vise at jeg kan, at jeg er god nok. Så hadde jeg en drøm om å være en fra familien som ble til noe. Endelig er det nok også litt det at jeg ikke hadde en farsfigur som var mye tilstede. Jeg ville rett og slett vise verden at jeg duger.

TIDLIG KRØKET
Stephen fullførte aldri gymnaset, fant aldri sin plass der. I tillegg ble han pappa for første gang allerede som 17-åring.

– Da hadde jeg hoppet av skolen, og tenkte bare jeg skulle få meg et arbeid. Jeg fikk en praksisplass i et firma som drev med profilering, og begynte å jobbe der. Og jobbe kunne jeg, etter at jeg fikk min første jobb allerede som 12-åring. Det var jo aldri noen penger å hente hjemme, så jeg måtte tidlig tjene mine egne penger. Da jeg spilte ishockey, var jeg nok den eneste gutten på laget som måtte jobbe for å få penger til å kjøpe mitt eget utstyr.

Slikt bygger karakter. Det gjør det også å bli far til en liten datter som 17-åring, som Stephen ble i august 1991.

– Det er klart, det å få barn allerede som 17-åring er jo veldig tidlig. Men med min bakgrunn var jeg nok ikke like ung som en 17-åring normalt burde være. Jeg var nok relativt moden på enkelte områder, men samtidig er du jo bare 17… Det er mange ting du ikke vet, eller ikke kan. Noe kompenseres med pågangsmot og sterk vilje, men etter litt over et år fungerte ikke det forholdet lenger. Så da ble jeg en ung mann med en datter jeg hadde annenhver helg. Som jo også var en spesiell situasjon.

SOLDATEN
For Stephen gikk veien videre gjennom førstegangstjenesten i Sjøforsvaret.

– Der fant jeg ut at jeg trivdes veldig godt i strukturen, med gode kolleger og ikke minst et meningsfylt arbeid. Jeg likte å jobbe for nasjonens sikkerhet, og så også at jeg fikk gjennomslagskraft. Det var et sted som tydeliggjorde ledergenet i meg. For selv om det fremdeles var førstegangstjeneste, var jeg alltid tillitsvalgt – ble konstabel på fregatt og markerte meg. Jeg så at mine evner var å lede, få folk til å gå i flokk. Skape resultater.

Etter førstegangstjenesten ble det litt skolegang igjen, men han ville egentlig bare tilbake til Forsvaret.

– Så jeg søkte meg inn på befalsutdanning, etter en kort periode i Telemarksbataljonen – og kom inn. Det var vel egentlig den første store personlige seieren min. Det å utkonkurrere veldig mange andre ga meg trygghet på at dette var noe jeg var god til.

Etter befalsskolen i Sjøforsvaret på Madla skulle Stephen bli værende i Forsvaret i godt og vel 10 år.

KOSOVO-KONFLIKTEN
I løpet av disse 10 årene skulle Stephen oppleve mer enn de fleste av sine kolleger i Forsvaret, og definitivt mer enn alle oss som sitter trygt plassert i go’stolen hjemme.

– Jeg jobbet på NATO-hovedkvarteret i Stavanger, og i 1999 blusset konflikten på Balkan opp igjen med Kosovo-konflikten. NATO etablerte en styrke de kalte AFO – Albanian Forces. Her stilte de i utgangspunktet en del stabssoldater. Jeg fikk spørsmål om jeg ville reise dit, og det takket jeg ja til. Der nede ble jeg satt inn i et team som hadde til oppgave å bidra til etableringen av infrakstruktur i Albania, som var et ledd i å gjøre en type invasjon fra Albania inn i Kosovo. Vi ryddet blant annet havnen i Durres og planla nye landingsstriper på hovedflyplassen i Tirana. Heldigvis var vi aldri inne i Kosovo, og deltok aldri i stridigheter.

Etter oppholdet i Albania fortsatte Stephen sin karrière i Forsvaret.

– Litt senere i livet ble det slik at jeg og min daværende kone valgte å gå fra hverandre. Da ble det også slik at min tid i militæret tok slutt, fordi jeg ønsket å kunne være nærmere mine to barn i Stavanger.

Stephen fikk seg jobb i Hafslund Sikkerhet, som blant annet innebar vakthold, alarm og sikring – mye av det han hadde trening i fra sin tid i Forsvaret.

– Og faktisk var det via denne jobben at jeg havnet i hotell.

FRA SOLDAT TIL HOTELLDIREKTØR
Han som var HR-direktør i Hafslund Sikkerhet begynte i First Hotels rundt et år før Stephen selv fulgte etter.

– Jeg møtte ham tilfeldigvis i Oslo, og vi slo av en prat hvor jeg sa han fikk gi beskjed om han trengte en god mann. Egentlig var det vel en delvis fleip, men det gikk ikke mer enn en ukes tid før han ringte tilbake: Kunne jeg tenke meg å prøve noe nytt?

Det kunne Stephen. Han ble invitert over til et intervju med sjefen for drift i First Hotels, og de hadde et godt møte.

– Så gikk det noen uker, og jeg tenkte at det toget var gått. Jeg hadde jo ingen erfaring med hotell, bortsett fra at jeg etter tiden i Albania hadde ansvaret for å handle 3 500 romdøgn i Stavanger for NATO-hovedkvarteret. Men så ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne komme over igjen, og det gjorde jeg. Og i det møtet ble vi enige om at jeg skulle bli hotelldirektør i Lillehammer, på First Hotel Breiseth. Så i september 2009 flyttet jeg til Lillehammer.

Stephen har aldri vært redd for å ta utfordringer, og omtaler seg selv som en ja-mann. Men han innrømmer at læringskurven som uerfaren hotelldirektør var bratt.

– Jeg trodde kanskje jeg ville få en eller annen form for opplæring, men det skjedde ikke. Så jeg reiste til Lillehammer, og hadde to timers overlapping med den forrige direktøren. Deretter satt jeg på kontoret, og tenkte “hva gjør jeg nå?”

Løsningen ble, som så ofte før, å søke kunnskap og alliere seg med gode folk.

– Så jeg måtte finne ut hvem jeg hadde i organisasjonen som jeg kunne spille på, og hvor vi kunne gjøre hverandre gode. Det viste seg at vi hadde en F&B-manager som het Hannah Stenberg, som i dag er direktør på Breiseth, og som jeg var den jeg støttet meg på i de mest praktiske tingene.

På dette tidspunktet befant verden seg midt i Finanskrisen, og First Hotels var blant flere som hadde utfordringer med økonomien.

– Jeg hadde vært i stillingen i ganske nøyaktig et døgn da jeg fikk en telefon om at vi ikke hadde betalt regningen, slik at vi ikke fikk sengetøy i morgen. Som ny direktør uten sengetøy i hotellet var det jo litt oppoverbakke…

Men det ordnet seg, og det gikk etter hvert veldig bra. For Stephen var det en læringsprosess, og det tok ikke lang tid før han mestret faget.

Så, etter ni måneder, ble han bedt om å flytte til Stavanger igjen.

OPP OG FREM I FIRST
I Stavanger overtok Stephen ansvaret for First Hotel Alstor, hvor han blant annet var med i prosessen med å renovere hotellet.

– Det var en fin tid, hvor vi også fikk snudd trenden og hadde gode resultater.

Så fikk Stephen tilbud om å dra til København, noe han også hadde uttrykt et ønske om selv for å kunne ta med seg familien til utlandet en periode.

– First Hotels hadde overtatt 13 hoteller fra Choice, og jobben ble delvis å være med på rebranding for noen av hotellene. Jeg overtok også ansvaret for det som da var Quality Høje Taastrup i København, og som ble First Hotel Høje Taastrup. Etter en stund overtok jeg ansvaret for konferansehotellene i Danmark, som omfattet First Hotel Marina, First Hotel Copenhagen og First Hotel Høje Taastrup.

I denne perioden ble han også godt kjent med Asmund Haare, eieren av First Hotels, og de snakket sammen litt om fremtid og utvikling. Det var da Haare fikk øynene opp på hva som bodde i Stephen.

– Det gikk ikke så lang tid før han fortalte meg at de skulle splitte First Hotels i to selskaper: Et som skulle fokusere på drift, og et som skulle fokusere på franchise. Og han ville at jeg skulle få ansvaret for driftsselskapet – Tribe.

TRIBE
Stephen flyttet til Oslo og resten av familien flyttet til Island. I Oslo møtte han en litt spesiell situasjon.

– Jeg kom fra et sted to-tre ledd ned i organisasjonen, og plutselig skulle jeg lede de som hadde ledet meg dagen før. Men det gikk egentlig fint, med utrolig spennende oppgaver å ta fatt på i en spennende tid. Vi var fortsatt hardt rammet av en finanskrise, med sterke negative resultater. Men vi ryddet opp, fikk reforhandlet avtaler og snudde organisasjonen. Og vi fikk snudd et kraftig negativt resultat til de første plusstallene siden 2007.

Det hjalp å spille på at Tribe var en underdog, en alle ventet på skulle gi opp eller falle. Ikke minst var dette noe Tribe-sjefen selv kunne forholde seg til, med sin bagasje. Og det spredte seg raskt i organisasjonen.

– Ikke søren om noen skulle hindre oss i å vokse! sier Stephen.

EN LITEN PUSTEPAUSE
Stephen ble værende i First-systemet i 10 år, og sluttet til slutt som følge av en fusjon. Belvar kom inn, og det var etter hvert ikke lenger plass til ham i systemet.

– Det avklarte jeg med Asmund på et tidlig tidspunkt, så det lå ikke noe dramatikk i det. Jeg gikk ut og startet mitt eget konsulentselskap – etter hvert sammen med det danske selskapet Nesager & Telling, og fortsatte å jobbe for det samme selskapet med god støtte fra Asmund. Og ærlig talt var det ok med en liten pustepause.

CLASSIC NORWAY
Pustepausen skulle imidlertid ikke bli så lang. I Molde satt Erik Berg, og han trengte en ny leder for sitt Classic Norway Hotels.

– Jeg ble invitert på en middag med Terje Hatlen-Stokke en kveld tidlig i januar i år. Terje var administrerende direktør i Classic Norway Hotels, og jeg hadde nok en følelse av at han ville snakke med meg om et oppdrag for dem. Så forteller han at han skal slutte, og at han er bedt om å være med på å finne sin etterfølger. Det viste seg at han hadde gjort en skikkelig research på meg på forhånd, sjekket referanser og andre ting.

Etter møtet var den avtroppende administrerende direktøren ikke i tvil om hvem som skulle innstilles som den påtroppende – nemlig Stephen. Som ble invitert til Molde for en prat med Erik Berg, og etter en prat mellom eierne var saken klar: Stephen fikk jobben.

Siden har han ikke sett seg tilbake: Med koronapandemien som uønsket pålegg nærmest på første frokost i nytt selskap brettet han opp ermene som den soldaten han er, og la en strategi for hvordan Classic Norway skulle klare seg gjennom nedstengningen av Norge. Han introduserte suksesskampanjene Sommerløftet og Bransjeløftet, hvor han inviterte først feriegjester, dernest branseansatte til opphold på kjedens hoteller til rabatterte priser – alt mens han skjøttet sitt verv som representant for Venstre i kommunestyret i Rælingen. Resultatet var tidenes beste juli-måned.

Stephen Meinich-Bache har løftet sitt eget liv opp etter luggen. Soldaten, bedriftslederen og Venstre-mannen har foretatt et solid venstre om, marsj! – bort fra stedet og tiden som mobbeoffer, da ingen trodde han ville bli til noe her i livet.

Bortsett fra ham selv.

Og kjenner du Stephen, vet du at det ikke finnes noen du heller ville hatt med deg i krigen enn nettopp ham.

Fakta

Navn: Stephen Meinich-Bache
Stilling: Administrerende direktør, Classic Norway Hotels
Alder: 46
Sivilstand: Samboer, 4 barn
Fødested: Stavanger
Bosted: Rælingen
Fritid: Trening og fysisk aktivitet. Løper mye, halvmaraton med jevne mellomrom. Ellers opptatt av det gode liv: God mat, god drikke, reiser… “Jeg liker å være på farten”
Dårlig på: “I mange sammenhenger har jeg 10 tommeltotter, og skulle nok ønske jeg var litt mer hendy på enkelte ting. Det er alltid noe som blir litt rart – noen lister som ikke er lange nok, en flis som er lagt skeivt…”
Utdannelse: “Jeg er vel det de kaller en halvstudert røver. Har tatt utdanning i Sjøforsvaret, og det har preget mye av livet mitt. Har også studert religionsvitenskap som et ledd i utdanningen i Forsvaret. Ellers litt forskjellig, noe økonomi – og ex.phil og ex.fac. Ingen samlet grad, men har et ønske om å fullføre en bachelor i religion og interkulturell kommunikasjon – først og fremst av egen interesse, og for å få avsluttet det studiet.”
CV: Offiser Sjøforsvaret (1996), Offiser JHQ North (1996-98), Offiser Forsvarskommando Sør-Norge (1999-2002), Forvaltningsoffiser Luftforsvaret (2003-05), Daglig leder Fastfood-gruppen (1999-2005), Avdelingsleder Hafslund (2005-09), Avdelingsleder Hafslund sikkerhet (2007-09), Styremedlem Infratek (2008-09), General Manager First Hotels, senere Area Manager Operations First Hotels Denmark (2009-13), 1. varamedlem Sandnes bystyre (2011-13), Nestleder i styret, Sandnes tomteselskap (2011-13), Kapteinløytnant i Heimevernet (1994-2014), Fungerende adm.dir. First Hotels (2016-17), Styremedlem First Hotels (2014-18), Administrerende direktør Tribe Hotels (2013-19), Styremedlem Avanti Financial Services (2018-19), CCO Instaroom (2019), Partner/MD Telling & Nesager (2019-20), Styreleder Meinich & Meinich (2009-), Chairman of the Board Sport 4 You (2005-), Adm.dir. Classic Norway Hotels (2020-)

Intervjuet med Stephen Meinich-Bache er hentet fra Travel News 4/5-2020. Hele bladet kan du lese gratis her.