Intervjuet: Støtt i stormen

Som leder for Virke Reiseliv står Astrid Bergmål midt i sitt livs tøffeste oppgave, nemlig å redde norske reiselivsbedrifter fra konkurs under coronapandemien. Det stormer rundt henne, men Astrid står støtt i stormen.

0

Astrid Bergmål vokste opp med mamma, pappa, storesøster og lillebror i Sveio, lengst syd i Hordaland.

– Så jeg føler meg både som hordalending og rogalending. Vi i Sveio var vel de eneste som ble lei oss da de to fylkene ikke klarte å slå seg sammen, ler hun.

Oppveksten fant sted i skogen på landet, og det var fint og ubekymret.

– Samtidig var jeg helt fra jeg var liten veldig nysgjerrig på hva som fantes der ute. Jeg har alltid vært veldig ekstrovert og glad i folk. Oppveksten min var veldig fri og trygg. Jeg tror det har resultert i at jeg har veldig tillit til folk, og tror godt om de fleste. Jeg husker at pappa’n min en gang sa at de som er naive, har levd gode liv. Det betyr jo at du ikke har opplevd så mye dritt. Det har jeg tenkt på mange ganger. Hvor privilegert jeg er som har fått møte verden på en litt ubekymra måte oppigjennom. Jeg er jo klar over at det ikke er alle forunt.

Tidlig på barrikadene
Astrid begynte på videregående i Haugesund, for denslags finns ikke i Sveio. Der startet hun raskt et AUF-lag sammen med noen venner. 

– Det var et aktivt politisk miljø på skolen, med de fleste ungdomspartier representert. Det handlet om nære ting, som fraværsgrense på skolen og at de som hadde vært mye borte skulle få karakterer likevel. Jeg var tidlig på barrikadene, og veldig aktiv i AUF gjennom hele videregående. Var på Utøya og hele den pakken. Det var en god skole, og særlig AUF i Rogaland var veldig åpent og tolerant. Det var greit å være uenig i saker, og det var lite spisse albuer. Folk var der fordi de hadde et engasjement, ikke fordi de skulle noe sted.

Etter gymnaset gikk turen til Oslo for jusstudier. 

– Alle vennene mine dro til Bergen, mens jeg tenkte at da måtte jo jeg dra til Oslo. Det er hyggelig å henge med vennene sine, selvsagt, og vi er fremdeles venner i dag. Men hvis jeg skulle oppleve noe nytt, måtte jeg dra til et annet sted. Og det har jeg aldri angret på. Men jeg kjente ingen i Oslo, og trengte noen miljøer. Så jeg ble med i AUF, og satt i sentralstyret i Europeisk Ungdom.

VENNEKJÆR: På vennetur, Rallarvegen 2018, i øsende pøsende regnvær!. (Foto: Privat)

Europeisk Ungdom
I Europeisk Ungdom lærte Astrid det man ikke nødvendigvis lærer i ungdomspolitikken, nemlig at folk med andre meninger faktisk har noe å komme med.

– Og at det som kjennetegner folk som driver med politikk er at de vil noe bra – endre noe til det bedre. Så har man bare ulike innganger. Det var veldig  bra å være i et tverrpolitisk miljø som Europeisk Ungdom. Det som var fellesnevneren var det internasjonale engasjementet – troen på samarbeid på tvers av grenser. Jeg har venner for livet fra miljøet i Europeisk Ungdom.

Ut i verden
Underveis i studiene søkte Astrid på en praktikantstilling i den norske delegasjonen til Europarådet – og fikk jobben. 

– Jeg valgte å studere  samtidig, så jeg tok ERASMUS ved Robert Schuman-Universitetet i Strasbourg parallelt med jobbingen. Det var en fin tid. På delegasjonen var det en helt fantastisk ambassadør som heter Torbjørn Frøysnes. Han slapp oss til fra første dag. Noe av det første han kasta meg ut i var et møte i Europarådet. «Nå er du Norge.», husker jeg han sa. Vi var to praktikanter som fikk masse tillit, og fikk gjøre veldig mye gøy. Vi ble behandla som ansatte, ikke som praktikanter. Jeg lærte jeg masse, og er veldig takknemlig for den tilliten jeg fikk. 

På den tiden var Astrid allerede sammen med han hun er gift med i dag, og før oppholdet i Strasbourg fortalte hun kjæresten at hun ville til Frankrike.

– Han sa at ok, jeg blir med. Men bare på betingelse av at hvis jeg vil dra et sted en gang, så blir du med. Og så kom han en dag da vi var i Frankrike og sa at “du, nå skal vi flytte til Kenya!”

Et år i Kenya
Dette var fremdeles mens Astrid studerte juss, og kjæresten skulle jobbe for Fredskorpset.

– Han lå et halvt år foran meg, og var akkurat ferdig med studiene. Så han tenkte at dette skulle han gjøre før han begynte å jobbe. Vi bodde to timer fra Mombasa med bil, ved hovedveien mellom Nairobi og Mombasa – nesten i Tanzania. Det er et av de stedene i verden med flest elefanter. Vi bodde i en nedlagt misjonsstasjon i byen Voi, med 40 000 innbyggere. Som Haugesund, tenkte jeg på forhånd. Men det kan ikke sammenlignes, for vi nordmenn tar så mye plass mens de bor mye tettere. Ikke i noe internasjonalt miljø eller noe sånt, så vi ble veldig integrert. Det var helt fantastisk, det beste jeg har gjort noen gang. 

VOI I KENYA, 2007: – Her sitter jeg og leser til eksamen med utsikt til Tsavo East Nasjonalpark. (Foto: Privat)

Oppholdet i Kenya varte i nesten et år, før de satte kursen hjem igjen til Norge.

– Da vi kom hjem følte jeg at nå ser jeg alt annerledes. At jeg hadde fått perspektiver på ting. Men så gikk det et år, og så var vi tilbake i normalen hjemme. Det ga meg imidlertid en visshet om at vi må ut, ofte, for å opprettholde bevisstheten om hvordan verden faktisk er og hvor heldige vi er som sitter i denne delen av verden. Hvis det er noe jeg ble sikker på, så er det at mennesker trenger å møtes, på tvers av landegrenser.

22. juli
Etter nye tre måneders praktikanttilværelse i Europarådet (denne gang i selve rådet, og ikke i den norske delegasjonen fra UD) fikk hun jobb i Landbruksdepartementet. 

– Jeg ville praktisere litt av det jeg hadde spesialisert meg på under studiene, som blant annet var internasjonal rett, og her fikk jeg jobbe med implementering av EU-rett i norsk rett. 

Etter halvannet år i Landbruksdepartementet gikk turen til Barne- og likestillingsdepartementet, hvor hun jobbet med menneskerettighetsspørsmål og vold i nære relasjoner. 

– Jeg kan ikke se for meg noe viktigere å jobbe med enn vold i nære relasjoner. Det har store konsekvenser både for den som rammes og for samfunnet. Visste du at vold i nære relasjoner koster oss som samfunn mellom 4,5 og 6 milliarder kroner årlig? Vi burde investert mer for å bli kvitt det. Det er en form for pandemi det også.

Astrid hadde nå vært byråkrat i tre år, og trivdes godt med det. Hun var helt ute av politikken etter årene i Frankrike, Kenya og departementene – men så en dag ringte det noen og sa at nå skal vi ha en rådgiver på justis i Arbeiderpartiet.

– Så jeg søkte på jobben, og det ene tok det andre. Og plutselig var jeg tilbake i politikken, i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Det føltes riktig å være tilbake. Så kom 22. juli et halvt år etter at jeg hadde begynt i jobben. Den aller mørkeste dagen. Terroren mot Norge, demokratiet vårt, regjeringskvartalet, Utøya, AUF og Arbeiderpartiet, vennene mine. 

I kjølvannet av tragedien skulle de styrke den politiske ledelsen i Justisdepartementet. . 

– Jeg ble hentet inn dit som politisk rådgiver – først for Knut Storberget i noen måneder, og deretter for Grete Faremo. Man lærer mye av en slik jobb, i en slik periode. Mot slutten av denne perioden fikk jeg også min eldstemann, og da jeg var ferdig med permisjonen gikk jeg tilbake til Stortinget: Jeg innså allerede før han ble født at det å være politisk rådgiver og  skulle følge en statsråd passer dårlig med ammefri.

Ut av politikken
Rett etter at Astrid var tilbake på Stortinget tapte Arbeiderpartiet valget. 

– Så da ble jeg på Stortinget, og fikk jobbe for Arbeiderpartiets fraksjon i Justiskomitéen, med Hadia Tajik i spissen – en fantastisk sjef. Jeg har aldri jobbet med noen som er så flink til å løfte alle de rundt seg. Deretter jobbet jeg to år for hun som nå leder Justiskomitéen, Lene Vågslid, også hun en strålende politiker. 

PÅ STORTINGET: Fra venstre Kari Henriksen (stortingsrepresentant fra AP), Astrid, Gry Haugsbakken (rådgiver), Line Engebretsen (konsulent), Hadia Tajik (leder av justiskomiteen 2013-2017) og Lene Vågslid (Stortingsrepresentant AP, leder av justiskomiteen 2017-2021). (Foto: Privat)

Etter åtte år i systemet valgte Astrid å skifte beite.

– Jeg tror at det er viktig å ikke være i politikken for lenge. At det er sunt å gjøre andre ting enn å bare drive med politikk. 

Astrid poengterer at hun ikke sluttet fordi hun ikke hadde det bra der hun var. Tvert imot, hun likte å jobbe for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. 

– Men det kom inn nye representanter, og jeg kjente at det var min tur til å flytte på meg. Og når man først begynner å tenke de tankene, må man bare begynne å gjøre noe annet. 

Så ble jobben i Virke ledig.

– Den hadde jeg virkelig lyst på. Litt fordi det er en kombinasjon av at det er litt mer internasjonalt, som jeg hadde savnet, og at det er tett på næringslivet. I tillegg er Virke et sted der du også får jobbe opp mot politikken. Jeg tenkte at det passet perfekt for meg, så jeg søkte – og fikk jobben.

Mørke skyer
– Virke har mange medlemmer, men det er en veldig lett organisasjon og et bra lag. Hvis man vil noe, kan man også få gjort noe der. Det var viktig for meg at det ikke er så tungt og byråkratisk. Og jeg synes selv vi har fått til mye. Sammen med medlemmene har vi løftet frem bærekraft. Vi har jobbet med bærekraftig reiseliv i Norge, utarbeidet veikart særlig rettet mot utenlandsreiser, inngått samarbeid med Travelife som sertifiserer reiselivsbedrifter. Vi har tatt til orde for støtteordninger for el-fly, for større togssatsning, for landsstrøm for cruiseskip og samtidig løftet frem hvor viktig det å reise er for utvikling og vekst i store deler av verden.  I juni skulle vi egentlig avholdt vår første nasjonale bærekraftskonferanse. Lista er lang. Jeg liker at det skjer ting, og har etter hvert skjønt at jeg er ganske resultatorientert – stikk motsatt av hvordan jeg er hjemme. Der er det mer sånn at det som skjer, det skjer, ler Astrid. 

FOR REISELIVET: Astrid Bergmål har vært rett kvinne på rett plass i kampen for norske reiselivsbedrifters overlevelse gjennom coronapandemien. (Foto: Tom Andersson)

Det som skjer, det skjer også utenfor husets fire vegger. Og i februar 2020 ble Astrid gradvis mer og mer oppmerksom på at det var noe i gjære.

– Jeg husker at jeg satt i en kinosal under Lofotkonferansen i Svolvær da det begynte å ringe i telefonen. Det ble snakket om corona, og farene for at dette kunne slå ut ordentlig i et worst case scenario. Så vi begynte å forberede oss, og skrev et brev til næringsministeren allerede den 25. februar, der vi ba om et møte. Vi ønsket en plan for hva som skulle skje med reiselivet hvis coronaen traff Norge – og spesielt hvis den traff sommermånedene, som ville skape full krise. 

Så deltok Astrid i følget i forbindelse med statsbesøket til Jordan i begynnelsen av mars, forøvrig sammen med blant andre næringsminister Iselin Nybø. 

– Da hadde vi høye forhåpninger til at hun skulle være på. Men regjeringen har ikke prioritert reiselivsnæringen gjennom denne koronatiden. Så ærlig må det være lov å være.. 

Vi var på saken ganske tidlig, og håpet jo i det lengste at det skulle gå bra. At vi ikke skulle bli så hardt truffet som vi ble. 

Så stengte Norge for hele verden i midten av mars. 

– Det var vanvittig mye snakk om norsk reiseliv, på alle pressekonferanser og alt som ble ytret politisk.  Men det ble aldri fulgt skikkelig opp. Det ble ikke noe av den planen, for å si det sånn. Vi har måtte jobbe steinhardt for hvert eneste tiltak som har kommet så langt. Jeg synes det har vært så skuffende. 

Astrid Bergmål har kjempet som en løve for sine medlemmer, og for hele norsk reiseliv. Det har vært en uavbrutt kamp for å bli hørt i det politiske miljøet.

Støtt i stormen
– Det har gått døgnet rundt, syv dager i uken siden mars. Og det er klart, da det ble hjemmeskole og hjemmebarnehage tenkte jeg at jaja, det går vel bra. Men da fireåringen kom en dag og sa “se hva jeg kan!” – han hadde lært seg å telle til ti på engelsk på iPaden, og det var det ingen av oss som hadde merket – da følte jeg at jeg kanskje burde jobbe litt mindre. Men jeg må bare vite med meg selv at jeg i alle fall har gjort det jeg kan, for jeg vet jo hvor alvorlig det er for folk der ute. Hele livsverket kan ryke, hus og hjem kan ryke… Det får så enorme konsekvenser. Hvis jeg bare kan bidra til at noen av disse kommer over kneiken, så er det verdt det. Og det er jo tross alt for en forholdsvis kort periode, og jeg har jo jobb. Så det er bare å stå på! Det er rart hvor mye man klarer å jobbe når resultatet betyr så mye. Og så er det jo nå eller aldri. 

REISEGLAD: – Meg og gutta mine (Mathias 8 og Johannes 4) i solnedgangen på stranda i Zarautz, utenfor San Sebastian. (Foto: Privat)

I den pågående stormen har Astrid og Virke hatt tett kontakt med Regjeringen og det politiske miljøet på Stortinget. 

– Vi har vært tydelige på hva som trengs, og når vi ikke synes regjeringen har levert. Disse politiske bortforklaringene om at det er så vanskelig, de kjøper jeg bare ikke. De kunne hjulpet alle sesongbedriftene om de ville, de kunne utvidet permitteringsperioden til 52 uker nå før sommeren og forhindret oppsigelser, om de ville. Samtidig opplever vi at opposisjonen på Stortinget har hatt en mye mer offensiv tilnærming. Det er opposisjonen som har levert, presset på. Et eksempel på det er saken om tilskudd til reisearrangørene. All ære til AP, SV, SP og særlig FrP som ikke ga seg i forhandlingene med regjeringen. Det handler om politisk vilje til å gjøre noe for reiselivet, og den viljen har vært større hos opposisjonen enn hos Regjeringen, i alle fall foreløpig. 

Det har stormet rund Astrid Bergmål de siste månedene, og stormen vedvarer inntil videre – for Astrid, og for store deler av norsk reiseliv. Da er det tross alt godt å vite for alle Virke Reiselivs medlemmer at de har en bauta av en kvinne som kjemper deres sak. 

Og som står fjellstøtt i stormen.

Fakta

Navn: Astrid Bergmål.
Stilling: Leder for Virke Reiseliv.
Alder: 38.
Sivilstand: Gift, to gutter på 4 og 8.
Fødested: Haugesund.
Bosted: Ensjø, Oslo.
Fritid: – Jeg elsker å reise! Politikk også, og jeg har vært så heldig at jeg har fått lov til å jobbe med de to tingene som interesserer meg mest. Interesser, fritid og jobb går på en måte i ett. Når jeg har fri, er det første jeg gjør å reise et sted sammen med venner og familie. Jo flere, jo bedre. Vi er en vennegjeng som reiser ett sted sammen i Norge hver pinse. Nå sist var vi på Jomfruland, og det var helt fantastisk!
Dårlig på: Alpint. – Jeg er fryktelig dårlig til å stå på slalom! Det er aldri snø der jeg vokste opp, så jeg ble aldri noe god. Og så er jeg er gift med en kar fra Sunnmøre som står masse på ski, og har en svigerfar som har vært frivillig i alpinbakken i hele sitt liv. Frem til jeg var 30 tenkte jeg at dette skal jeg bli god på, og prøvde så godt jeg kunne. Men da jeg ble 30, ga jeg opp. Men jeg liker veldig godt å gå bortover!
Utdannelse: Juridikum fra Universitetene i Oslo og Strasbourg. 
CV: Konsulent i Oslo Politidistrikt (2006-07), praktikant i Utenriksdepartementet (6 mnd., 2006-07), praktikant i den norske delegasjonen til Europarådet (3 mnd, 2008), juridisk rådgiver, Landbruksdepartementet (2008-09), juridisk rådgiver, Barne- og likestillingsdepartementet (2009-10), politisk rådgiver, Justisdepartementet (2011-12), politisk rådgiver, Arbeiderpartiets stortingsgruppe (2010-18), leder for Virke Reiseliv (2018-).

Share.

About Author

Comments are closed.