Intervjuet: Mr. Geilo

Ingen skal være i tvil om hvor Roger Espeli hører til. At han riktignok er født i Kongsberg fordi hjembygda ikke har eget sykehus, er noe han helst ikke vil snakke om: Roger er geiling på sin hals, og ingen makt på kloden kan rykke ham opp fra røttene i Hallingdal.

0

– Bestefar min jobbet på fabrikk her oppe, på Geilo Verktøy. Han hadde tre kids, hvorav far min var den yngste. Han var nok en spreking, far min, og en aktiv kar som jobbet med handel her på Geilo i sin egen butikk. Her bidro selvsagt jeg også fra jeg var liten. 

I den grad Roger Espelis far noen gang rettet blikket ut av bygda, måtte det være mot de mange unge jentene fra Vestlandet som søkte seg til Geilo for jobb i hotell. 

– Så mor min er fra Austevoll, sør for Bergen. Her driver min tante Bekkjarvik Gjestgiveri, og jeg er stolt av å ha familie som er energiske og flinke og driver innen hospitality.

Et tilfeldig valg
Men Roger er ikke nødvendigvis med på at hotell-genet ligger i slekta. 

– Mors foreldre var småbrukere, og fars familie drev med helt andre ting. Det lå aldri i kortene at jeg skulle inn i hotell.

Oppveksten beskriver han som ganske ordinær – det var litt idrett, men aldri i et omfang som det skulle få senere i livet, gjennom barna. Først og fremst var det samhold og godt kameratskap.

– Vi er en fin vennegjeng, som fremdeles holder sammen. Du vet, det er trygt og godt og korte avstander her oppe. Det er små forhold, samtidig som det er et bredt tilbud, smiler lokalpatrioten.

Blant tilbudene var videregående i nabobygda Ål. Roger hadde ingen tanker om hva han skulle bli her i verden, og begynte nærmest ved en tilfeldighet på handel & kontorlinjen med retning markedsføring og reiseliv.

– Jeg har aldri vært noe særlig teknisk, så bilmekaniker og sånt var helt uaktuelt. Jeg så heller ikke for meg at jeg skulle bli lærer, lege eller advokat, så allmenfaglig var heller ikke aktuelt. På mange måter kan du si jeg valgte enkleste utvei.

HJEMME BEST: Roger forlater ikke Geilo med mindre han må, selv for kortere turer. Unntaket er når han reiser på skirenn med barna. (Foto: Tom Andersson)

Gutten med fasiten
I ungdomsskolen hadde Roger hatt en ukes praksisplass på Highland, og hadde jobbet litt i oppvasken på Solli Hotell. Moren jobbet i sin tid som stuepike på både Ustedalen og Vestlia, men ingenting av dette hadde plantet noe hotell-frø i unggutten.

– Jeg jobbet mest på Narvesen-kiosken mens jeg gikk på videregående, og søkte sogar om å få overtatt den og drive for egen regning. Behovet for penger var jo der, vet du – til festing, bil, klær og annet. Så jeg jobbet veldig mye ved siden av.

Narvesen-kiosken fikk han aldri overta, noe han nok er glad for i dag. Og på skolen oppdaget han etter hvert at han hadde litt sans for spesielt noen av fagene:

– Ren matte har aldri ligget for meg, men bedriftsøkonomi fikk jeg til. I tillegg fikk jeg til organisasjonsfag og markedsføring. Og reiselivsfagene – det var lett! Etter hvert begynte vår sagnomsuste lærer Tomas Juell å bruke mine prøvesvar som fasit når han skulle rette de andre prøvene. Så det var jo noe der som var interessant…

Roger merket at reiseliv var noe som trigget, og som lå lett for ham å forstå. Men veien fra skoleslutt gikk slett ikke rett mot reiselivet:

– Den gikk rett til NAV, ler han.

– Jeg hadde lyst på fri og trengte penger, så jeg gikk til NAV og fikk dagpenger. Det var litt sånn den gangen. Men det varte ikke så lenge, da.

For allerede 1. september 1992, fire måneder etter russefeiringen, var Roger på plass på Bardøla.

ALL IN: Alle tre barna i familien er aktive i skiskyting og langrenn, og Roger følger opp hvert eneste skirenn gjennom vinteren. (Foto: Privat)

Månedens medarbeider
– Den store skrekken når du gikk på dagpenger, var at de ringte fra NAV og sa at du måtte være “avløysar” på gard. Jeg fikk heldigvis aldri den telefonen, men de ringte derimot og spurte om jeg kunne være med og treffe ledelsen på Bardøla. Der hadde de visstnok behov for en person. 

På Bardøla hadde de satt i gang et prosjekt som het Geilo Booking, og en som heter Håkon Ringdal jr. skulle jobbe med det. 

– Så de trengte en vikar for ham et år, og det var den stillingen jeg var aktuell for. Det var flere som var på intervju, men da klikket det liksom litt i meg – den stillingen, den ville jeg ha! Og den fikk jeg.

Dette var i begynnelsen av en periode med opptur for Bardøla, etter at det nylig var overtatt av et svensk par som het Junger. 

– En av de som jobbet der var Kjell Andersen, som hadde en stor snurrebart og var veldig godt kjent i bransjen. Han var ansatt som food & beverage-manager, og satte i gang prosesser med å ta vare på folkene. Skape en kultur for trivsel og trygghet blant de ansatte, for at det igjen skulle resultere i service. Om det virket? Allerede etter den første måneden min på Bardøla ble jeg utpekt til månedens beste medarbeider, så inspirert ble jeg!

KUNSTSAMLING: Eieren av Vestlia, Bardøla og Highland, Pål G. Gundersen, er en ivrig kunstsamler, og store deler av samlingen finner du utstilt på Vestlia. Her en samling gamle ølkrus, og en blid administrerende direktør som tar seg god tid til å prate med gjestene. (Foto: Tom Andersson)

Salgskonsulenten
Roger jobbet fast i resepsjonen på Bardøla om sommeren, og som vert for kurs og konferanse resten av året. Vikariatet var forlengst gått over i noe mer, og frem mot 1994 skulle de utvide staben på salg 

– Jeg husker veldig godt at vi satt i et møterom – direktøren var der, det samme var kona hans som var hotellsjef og i tillegg en som var salgssjef. Og så var jeg også i rommet. Vi skulle diskutere om vi skulle ha en ny selger for å skaffe flere kunder, og hvordan vi skulle gå frem for å finne denne selgeren. Og det, mente direktøren, skulle ikke bli så vanskelig. For det viste seg at det var meg de hadde tenkt på. 

Fra høsten 1994 hadde Bardøla skaffet seg en ny salgskonsulent i Roger Espeli. 

– Det året omsatte vi på Bardøla for 29 millioner. I år 2000 omsatte vi for drøyt 50, i 2010 for 68,5. Så jeg var med på en veldig positiv historie. 

Men historien hadde en begynnelse: I 1994 hadde ikke Bardøla noe særlig tillit i markedet, for det hadde vært noen tøffe år. 

– Så vår strategi var blant annet å gå til de andre hotellene på Geilo eller i nærheten og finne ut hvem som var kunder der – det var jo ikke noe vits i å gå over bekken etter vann. Vi måtte jo tenke på oss selv, slik gjorde vi det den gangen. I tillegg fokuserte vi selvsagt på Oslo og Bergen, vi så kundene inn i øynene og sa “kom til oss, vi lover å gi alt vi har. Og er du ikke forøyd, skal du slippe å betale.” Vi spilte høyt, men vi måtte jo ha kunder!

De visste at de hadde produktet i bunnen. De visste de hadde god kjøkkensjef, flinke servitører og riktige folk i resepsjonen. De hadde kommet langt med å bygge kultur internt. Men de manglet altså kunder….

Fra salgssjef til driftssjef
Det siste fikset Roger, i samarbeid med salgssjefen som hadde kontor i Oslo, Eva Mollekleiv – mor til den tidligere Røde Kors-presidenten.

– Jeg kalte henne mor, og Sven for Broder’n. Hun er dessverre død nå, men i årevis bodde jeg på sofaen hjemme hos henne mens jeg var ute og rægga kunder. Det var en utrolig kul tid, og jeg lærte masse av henne. Hun hadde en meget god teft spesielt på det intrnasjonale turistmarkedet. Og det hadde Bardøla bruk for.

I 1996 ble Roger salgssjef på Bardøla; han hadde litt høyere tempo enn fru Mollekleiv, så det var aldri noe problem forbundet med det. Og tempoet ble drevet av en indre motor som han fremdeles er i besittelse av. Det er bånn gass hele tiden, rett og slett fordi det er gøy. Og med motoren påskrudd gikk det bra for Roger og Bardøla, så bra at han i 1999 gikk videre over i stillingen som driftssjef på hotellet.

– Det innebar at jeg i tillegg til salg og markedsføring også hadde ansvaret for hele kundeopplevelsen, inklusiv de ansatte. Og så ansatte vi en som skulle være driftssjef ved siden av meg, med ansvaret for mat og drikke – en såkalt food & baverage-manager. Alt dette mens han som hadde vært min mentor, Bernt Junger, fremdeles skulle være direktør – men han skulle altså ha det litt bedre.

Den unge hotelldirektøren
Ved årtusenskiftet var Bardøla fremdeles eid av direktøren, sammen med en lokal gårdbruker fra kommunen – Ola Vindegg. 

– Så ville Bernt Junger slutte. Han hadde holdt på med Bardøla siden 1991, og hadde fått til mye sammen med oss. Da ville Ola sitte igjen med halvparten av aksjene – men uten sin gamle partner, som var den som drev hotellet. Det var avklart at han skulle kjøpe Bernts aksjer, og han begynte å lete etter en kompanjong som kunne drive hotellet. Selv var han jo ingen hotellmann. 

Roger observerte at Ola hadde ulike hotellfolk inne til samtaler, og en dag gikk han til gårdbrukeren for en prat.

– Hvis du gjør det slik og sånn, er det ikke sikkert at jeg blir med videre, sa jeg.

– Jeg var bare 26 år den gangen, men jeg hadde vært med på hele reisen oppover. Jeg var ikke så interessert i at det skulle komme inn en ny direktør som skulle skumme fløten av alt vi hadde fått til. Så jeg mente vi kanskje heller skulle vurdere meg som direktør… Etterpå gikk jeg hjem, la meg på sofaen og tenkte “hva søren er det jeg har gjort nå!”

Men Ola, på sin side, tenkte at dette kanskje ikke var så dumt. Og dermed ble det slik at den unge Roger Espeli i år 2000 ble ansatt som hotelldirektør på et av Geilos største og synligste fyrtårn – Bardøla Høyfjellshotell.

UNG VINNER: Roger er med rette stolt av å ha blitt kåret til Årets unge hotelier av HSMAI. (Foto: Privat)

Hotelleieren
Det første Roger gjorde etter at han overtok som direktør på Bardøla, var å gå til driftssjefen for mat og drikke. 

– Jeg sa til ham at jeg ikke trodde vi to kom til å fungere så godt sammen, så vi avtalte at han skulle finne på noe annet. Han var ti år eldre enn meg og veldig flink, men jeg kjente at det ikke ville bli riktig med oss to sammen. Det er årsaken til at det i dag er en som heter Terje Simonsen som i dag er driftsdirektør på Bardøla, og veldig viktig i vårt konsern. Han var kjøkkensjef den gangen, og det var han jeg ville ha med meg. 

Det ble 10 bra år på Bardøla, hvor de økte fra 50 millioner i omsetning til 68,5. Roger fikk en eierpost på 14,9 prosent av driftsselskapet fra dag én, og i 2003 ble han eier av 30 prosent av hele hotellet.

– Ola var veldig snill, og ordnet det slik at jeg kunne komme i posisjon ved hjelp av garantier fra banken. Jeg var også opptatt av å få med Terje, som ble med på en mindre aksjepost. I 2007 var Ola helt ute av Bardøla, etter at Terje og jeg gradvis hadde overtatt samtlige aksjer i perioden fra 2003 til 2007. Det hører med til historien at Ola ikke hadde noen barn, eller noen naturlige arvinger som skulle overta den delen av hans formue. Og han visste at du må eie for å drive her på Geilo, det er så utrolig viktig for å lykkes med slike hoteller. I dag er det Pål G. Gundersen og hans familie som eier og jeg driver, men det er jo ikke sånn at han bor på Bahamas: Eieren være tilstede og involvert! 

Over til Skarverennet
Som alle andre fikk de Finanskrisen rett i fanget i 2008, men klarte seg etter forholdene bra gjennom den. Og selv om Geilo på den tiden kom litt i skyggen av Hemsedal og Trysil, styrte Roger Bardøla med stø hånd frem mot 2010. Selv var han den gangen ikke så involvert i Geilo på destinasjonsnivå, og konsentrerte seg mest om hotellet sitt. 

– Men jeg så jo at det var sterke personligheter og sterke merkenavn som jobbet for seg og sitt. Det resulterte blant annet i at utlendingene i større grad enn før fant veien til de “nyere” destinasjonene som Hemsedal og Trysil, og i mindre grad fant veien hit.

Roger og Terje var nå 50/50 prosent eiere av Bardøla, og partnerskapet fungerte meget bra. Likevel, i 2010 hadde Roger vært på Bardøla i 18 år. Han hadde oppnådd stor suksess gjennom en lang reise, og fant ut at det var på tide å løfte blikket og se seg om etter noe annet å drive med.

– Jeg følt at jeg var bedriften, og bedriften var meg. Jeg hadde behov for å bli litt friere i livet mitt, også fordi jeg hadde små barn. Så jeg solgte aksjene mine i hotellet, og begynte som daglig leder i Geilo Idrettslag. Det er jo ikke bare et vanlig idrettslag, men også arrangøren av Skarverennet. Der hadde det vært turbulens, hvor hele styret ble kastet og det var behov i administrasjonen. Og det fristet meg litt å gå inn i det, også fordi jeg da hadde begynt å bli litt interessert i dette med destinasjonsbygging. Der var bare det å holde på med Bardøla litt for ensporet. Jeg følte at jeg måtte ut og videre, selv om det på karrièrestigen kanskje ikke var noe skritt oppover.

I GOD FORM: Roger Indreli holder seg i god form, og har blant annet gått Vasaloppet 16 ganger, og Birkebeinerrennet 12 ganger. (Foto: Ole Johs. Brye)

En tid for alt
Roger kom inn som nøytral part i Geilo Idrettslag og fikk snart, sammen med det nye styret og kollegaene i administrasjonen – og ikke minst alle dugnadsfolkene, orden på sakene. Skarverennet var svært lønnsomt, og økonomien i idrettslaget blomstret. 

– Men det er klart, da ting etter hvert gikk av seg selv begynte jeg å nærme meg et punkt der jeg vurderte en forandring. Jeg hadde siden jeg sluttet på Bardøla hele tiden fungert som styreleder for hotellet, og en dag i 2013 fikk jeg en telefon fra Tone, kona til Pål G. Direktøren på Vestlia hadde sagt opp, og hva skulle hun gjøre nå…  

Roger, som luktet lunta, foreslo halvt i spøk at jaja, da fikk vel han ta jobben, da.

– Både Tove og Pål G. selv hadde flere ganger hintet om at jeg jo kunne ta jobben, men mitt svar hadde hele tiden vært at nei, jeg vet hva hotell er – og jeg skal ikke tilbake til de greiene der! Jeg har familie, jeg har andre prioriteringer, det der kan dere glemme.

Sa Roger. Før han i 2013 altså svarte Tove, mest på spøk, at han fikk ta jobben, han. Og deretter tok det ikke lang tid før Pål Gundersen ringte, og lurte på om de ikke kunne ta en prat…

Geilogruppen
Seks år senere treffes vi i det staselige Vestlia Resort på Geilo. Roger er den selvfølgelige lederen av et veldrevet hotellmaskineri som ikke bare omfatter Vestlia, men også Bardøla og Highland – alt i dag eiet av Geilogruppen, som igjen er eiet av Pål G. Gundersens Merkantilbygg. Så hva skjedde?  

– Jeg lot Pål forstå at jeg egentlig syntes det var litt interessant, så det var mer for å selge meg litt dyrt at jeg gjorde meg vanskelig. Skulle jeg først inn i dette, visste jeg at jeg måtte ha en skikkelig avtale. Og det fikk jeg.

I august 2014 var Roger tilbake i hotellmanesjen som ny direktør på Vestlia, med en ansettelsavtale som ga ham full frihet under ansvar. Den indre motoren som mistet litt av kraften frem mot 2010, er nå topptrimmet og yter full gass. Pål G. Gundersen eier nå Bardøla og Highland i tillegg til Vestlia, og Roger har ansvaret som administrerende direktør for alle de tre hotellene, i tillegg til alle selskapene Gundersen har etablert på Geilo.

– Jeg stortrives i jobben min, og forlater ikke Geilo et sekund om jeg ikke absolutt må. Unntaket er reiser til konkurranser med ungene, som er aktive i skiskyting og langrenn. Der er hele familien sterkt engasjert og deltagende, og nå tar jeg meg tid til å prioritere familien.

Destinasjonsbyggeren
Mye er forandret siden den unge salgskonsulenten på Bardøla stjal kunder fra de andre hotellene på Geilo for snart 25 år siden. 

– Den gangen jobbet alle bedriftene her for seg og sitt, og Geilo var fragmentert som turistdestinasjon. Så kom Trysil og Hemsedal etter hvert sterkt på banen, med SkiStar i ryggen som samlende element. De markedsførte destinasjonene, og ikke de enkelte bedriftene som vi gjorde på Geilo. 

Geilo sakket akterut i konkurransen med de “nye” skidestinasjonene, men i dag er bildet i ferd med å forandre seg igjen.

– Vi har ingen SkiStar på Geilo, som samler alle aktørene i Trysil og Hemsedal. Det har vært en kamp for å vinne tilbake markedsandeler fra disse, som har vært mye flinkere til å markedsføre seg under ett som én destinasjon. Men nå har Geilogruppen gått i samarbeid med Geilo Holding, som eier skiheisene og en stor portefølje utviklingseiendom. Sammen har vi også kjøpt flyplassen ved Geilo, og nå kan vi markedsføre destinasjonen Geilo under ett. Sammen blir vi dermed et “SkiStar” her på Geilo, avslutter Roger.

Visjonen er satt, strategien er klar. Den indre motoren er topptrimmet, og Roger Espeli ser lyst på fremtiden – selv i en koronavinter vi aldri har sett maken til.

Og én ting er sikker: Om målet skal nås, hjelper det godt å ha Mr. Geilo på laget!

Fakta

Navn: Roger Espeli.
Stilling: Administrerende direktør for hotellene Vestlia Resort, Bardøla Høyfjellshotell og Highland Lodge på Geilo. I tillegg daglig leder for Geilogruppen, som igjen ligger under Merkantilbygg.
Alder: 47.
Sivilstand: Gift i 2001, snart 20 år. Tre aktive barn – skiskyttere og langrennsløpere.
Fødested: Kongsberg. “Men det var bare fordi det ikke fantes noe sykehus på Geilo, så det var rett tilbake hit etter fødselen.”
Bosted: Geilo. “Jeg har bare hatt to adresser i mitt liv, og begge er på Geilo.”
Fritid: “Vi er en idrettsfamilie, og følger ungene tett. Det er kultur for det på Geilo, hvor vi har et veldig bra idrettsmiljø. Så vi reiser rundt på stevner, og går all in. Det er et fint samspill mellom ungene og oss, og det er en fin avkobling.”
Utdannelse: Handel & kontorfag fra videregående på Ål, med retning markedsføring og reiseliv. “Deretter har jeg bare jobbet, pluss at jeg har noen vekttall på Norges Hotellhøyskole og et fire ukers sommeropphold på Cornell etter å ha blitt kåret til Årets unge hotelier av HSMAI”.
CV: Begynte tidlig med ekstrajobber ved siden av skolegang. Deretter diverse funksjoner ved Bardøla (1992-94), salgsmedarbeider Bardøla (1994-96), salgs- og markedssjef Bardøla (1996-98), driftssjef Bardøla (1999-2000), adm. dir. og etter hvert deleier Bardøla (2000-2010), daglig leder Geilo Idrettslag inkl. Skarverennet (2010-2014), adm. dir. Vestlia Resort og Highland Lodge. Fra 1. november 2016 også Bardøla Høyfjellshotell. Daglig leder og styremedlem for alle selskaper tilknyttet Geilogruppen, som eies av Pål G. Gundersen. Nåværende styreleder i Visit Geilo/destinasjonsselskapet, styreleder i Geilo Sti- og Løypelag, styreleder i Norway Home Of Skiing (samarbeidende selskap for 8 alpindestinasjoner i Norge), styremedlem i Mountains Of Norway, medlem av Strategisk Råd NHO Viken Oslo.

Share.

About Author

Comments are closed.